Mew har alltid vært Norgeskjære, og musikken deres har alltid vært som skapt for mørke sensommernetter. Det knyttet seg dermed store forventninger til hva vi ville bli servert da Danmarks, om ikke Skandinavias største rockeband i nyere tid entret scenen med et rykende ferskt, om ikke et av årets mest spennende album i kofferten.

Jubelen er dermed stor når Mew åpner med den mystiske ”New Terrain”, som senere går over i den noe skeive ”Introducing Palace Players”, med sine hakkede gitarflater og melodiøse innpakning. Mew har greid det igjen, en monsterhit som fester seg til kroppen, og som legger grunnlaget for resten av konserten. Men der man hadde håpet på at Mew hadde hatt nok baller til å satse videre på et repotoar fra deres etterlengtede album ”No More Stories...”, tar de i stedet den lettevinte, noe feige veien tilbake til gamle hits fra ”Frengers” og ”And The Glass Handed Kites”. Noe som selvfølgelig går rett hjem hos den nøytrale festivalpublikummeren, han som er der for festen og alkoholens skyld, og som mener han har hørt et par Mew-låter tidligere uten helt å huske hva de het igjen.

Etter å ha blitt servert en del middelmådige Mew-sanger, sett bort ifra ”Special” og ”The Zookeeper’s Boy”, får vi riktignok to nye smakebiter fra det nye albumet i form av ”Repeaterbeater” og ”Sometimes Life Isn’t Easy”, som begge er knallsterke låter og som ytterligere fester Mews posisjon innenfor stadiumrocken, og som hinter til et mesterverk av et album man kan forvente 17. august.

Allsangen slår også for fullt ut når Mews festaften avsluttes med de selvskrevne ”Am I Wry? No”, ”156” og ”Snow Brigade”, før de kommer inn igjen og avslutter som de har gjort de to tidligere gangene jeg har fått oppleve Mew live, på Quartfestivalen i 2003 og på Norwegian Wood i 2006. ”Comforting Sounds” er en sikker vinner, episk og gåsehudfremkallende, og kontrollerer med det inn seieren i Middelalderparken til godkjent, mens de ennå har til gode å tørre overraske.

6/10