Fra musikkvakthunden Pitchfork sin side er det knapt noen som har fått mer skryt enn Beach House. Begge de utgitte platene, Beach House (2006) og Devotion (2008), fikk plass på årsbeste-listene til musikkmagasinet. Flinkisbandet hadde derfor sitt å bevise under sin konsert på Odden-scena fredag.

Beach House spiller drømmende og melankolsk pop, der en som lytter gjerne kan gli inn i en slags transe og glemme alt om at en faktisk er på konsert. Musikken ligger der bare, som en støyende dundyne over tilværelsen, og tankene vandrer hen til steder langt vekk. Den mørke og fløyelsmyke stemmen til vokalist Victoria Legrand, støttet opp av drivende trommer, gitar og orgelspill er en fornøyelse å høre på, låtene er flotte, og forestillingen vakker.

Men det stopper litt der. Bandet virker nesten småtrøtte av sin egen sovemusikk, energien er ikke tilstede og når Legrand først skulle fortelle noe interessant mellom låtene, virket det som hun mye heller ville befunnet seg et hvilket som helst annet sted. Konserten utviklet seg aldri i noen retning, og publikum befant seg i sin kanskje daffeste tilstand under årets Øyafestival.
Beach House mangler ingenting musikalsk sett, men kan gjerne riste seg litt i kragen før neste Norgesbesøk.

5/10