Den britiske popscenen har de seneste årene hatt en aldri så liten rivalisering omkring hvem som er øyrikets ubestridte soul-dronning. Man kan si litt av hvert om både Duffy, Adele og Amy Winehouse, men makan til flott dame som Florence Welch er, har ikke verden sett siden Kate Bush og Tori Amos sine glansdager.

Det er ikke bare det sexy røde håret som bergtar meg, hennes karismatiske og naturlige utstråling, samt den såre, episke og klokkeklare vokalen gløder over parken og over på publikum. En salig blanding av soul, elektro og indiepop i leken sommerstemning, som i tillegg beviser det faktum at det ikke er uten grunn hun fikk Brit Awards’ kritikerpris tidligere i år.

Bandet utnytter også Florence’ enorme stemmeprakt til det fulle, og skaper spennende dynamikk mellom hamrende voldsomhet og sartere lyder fra blant annet harpe, som kommer til sin fulle rett på blant annet den storslagne ”Cosmic Girl” og singelen ”Rabbit Heart (Raise It Up)”. Den rock’n’roll-rufsete ”Kiss With A Fist” er i grunnen ikke så ulik vår egen Ida Maria, mens den seige blueslåta ”Girl With One Eye” vokser fra sparsom tromming og gitarklimpring til det som etter hvert blit et stort og bråkete refreng, og som viser Florence’ enestående teft for skarpe tekster.

Litt småtekniske problemer her og der, det Florence mangler som vitsemaker tar hun igjen på både sjarme og tilstedeværelse. En dame og et band det skal bli morsomt å følge videre, og som står igjen som en av de beste fra Øya 09.

8/10

Foto: Erik Moholdt