Jeg hadde gått til anskaffelse av den karakteristiske datarock-joggedressen til bare tusen kroner like før konsertstart, noe som ga meg det lille ekstra for å digge musikken, hoppe, danse og synge med til sangene. Men det er jo klart, det gir ikke den samme effekten på de som ikke har på joggedressen, og det preget til tider publikummet denne tidlige fredagskvelden på Enga-scenen, i hvert fall i starten.

For Datarock var i storform, de sparte ikke på noe. Hitene kom på rekke og rad, noe som etterhvert har blitt ganske så mange, og satte standarden allerede med den ferske og fengende ”Give It Up”. De fire rødkledde herremennene gjorde alt de maktet for å få publikum til å synge med og medvillig danse til , men når ikke engang publikum helhjertet er i stand til å rope ”Fa, Fa, Fa”, blir det bare en halvveis opplevelse. Stemningen tar seg riktignok opp på ”Computer Camp Love”, men der ”Amarillion” og ”Nightflight To Uranus” er en av vår tids nydeligste popsanger, blir det kun rølpeversjoner live med dårlig lyd og alt for mye bass.

Men der man skulle tro at Datarock hadde brent av alt kruttet alt for tidlig med crowdsurfing, instrumentbytter, og saxofonsoloer, tar festen seg faktisk opp mot slutten idet sola er i ferd med å gå ned over Oslo, og sangene ”Princess” og ”Sex Me Up” gir publikum er ny glød. Og som om de ikke hadde showet nok, overrasker de med å spille ”Time Of Your Life” og en instrumentalversjon av allerede spilte ”Fa, Fa, Fa”, før det meste av klærne til medlemmene forsvinner over scenekanten.

Playback eller ikke, new wave, pop, rock eller disco; det spiller ingen rolle. Konseptet Datarock er unikt, enestående og ment for å være sjangerskridende. De beviste denne fredagskvelden at de helt klart er klare for de store scenene, og når sola går ned er faktisk publikum også klare for det.

8/10