Entertainer, folkesanger, innbitt særing, hobbyrocker, et vandrende kjemisk eksperiment, og superkjendis i Tyskland – den siste av en utdøende rase, vil noen kanskje si.Dermed er det kanskje ikke så rart at søndag kveld på Parkteatret sto i underholdningens tegn. Selve konserten var ganske lavt profilert og tynt besøkt, men den utviklet seg til en fest utenom det vanlige fra det øyeblikket Adam Green entret scenen som en gjenoppstått Elvis, ikledd en forstyrrende kort skinnjakke og trange slengbukser. Dette er mannen som har en stemme à la Frank Sinatra, men som bruker den til å synge om mozarella-hakekors og hårete kvinner. Og som for anledningen hadde øvet inn en splitter ny danserutine, en slags halverotisk og hel-hysterisk krigsdans der koreografien lå et sted mellom Danny Zuko på syre og en litt lubben Sukkertøyfé. Det som eventuelt skulle mangle i variasjon ble tatt igjen i forrykende entusiasme.
Adam Green er alltid høyt og lavt, men denne gangen var han både høyere og lavere enn vanlig. Med crowdsurfing, vill dansing, filosofering over vitenskaplige og ikke fullt så vitenskaplige problemstillinger, akkompagnert av sjenerøs og hyppig utdeling av kyss til samtlige entusiastiske jenter på første rad, ble det en uforglemmelig konsert for mange. Og selv om Green og bandet turnerer med nytt album, passet de på å servere en parade av ”greatest hits” i tillegg: Gemstones, Drugs, Emily, Hey Dude, Friends of Mine, Nat King Cole, Dance With Me, Morning After Midnight, Jessica og til syvende og sist alle andre sanger publikum ropte at de ville høre, som Bungee og Kokomo.
Mot midten av konserten forsvant også bandet og lot Adam Green være igjen alene med et par kassegitarer. Etter en ikke helt uproblematisk episode med stativer og ledninger og gitarer viklet inn i hverandre, og en svært forvirret Adam, fikk vi et par akustiske numre – blant annet den tidligere nevnte Hairy Women. Han benyttet også anledningen til å forundre seg over at ølutvalget besto av ”Ass (Aas) beer”, og til å plukke opp et valentineskort fra salen, før bandet kom tilbake og kjørte i gang med det samme tempoet som før, nå også med danseinnslag fra en heldig utvalgt ”tiny rasta” fra publikum.
Kort fortalt gir Adam Green publikum alt de vil ha, og mer til. Han gjør det også med verdens bredeste glis, og mest usannsynlige sjarm. Flink musiker og finurlig poet får han også tid til å være. Og antakeligvis en menneskelig cocktail av piller med fine farger på. Man kan si at han er showmann til fingerspissene, eller eventuelt Serge Gainsbourg fanget i en evig russetid. En konsertbillett er uansett verdt hver eneste krone.
Foto: Tuva Skjelbred Nodeland
