Oslobandet The Wit sto for oppvarmingen. Et vel spilt kort, siden de lå veldig tett soundmessig opp mot kveldens ”headliner”. De spilte pop-inspirert stoner rock, med en del tyngre partier, så litt diffust å plassere de helt. Musikalsk var det uansett kult, og det kunne minne om tidlig QOTSA og litt om våre egne stoner-helter El Caco. Selv om konserten var preget av litt dårlig lyd i starten, og ekstremt glissent publikum i front, var det en god halvtimes oppvarming man fikk servert. To stykker sto foran ved gjerdet, og resten holdt seg passivt rundt ved boksen til lyd/lysfolka.
The Wit hadde flere gode låter, og flere fengede riff, og kule trommebrekk. Trommisen var faktisk veldig stødig, og hadde en fet stil med langt hår som han slang rundt seg i takt. Noen psykedeliske gitarsoloer, og oppbygninger mot fine instrumentale partier var også noe av the bandet dro opp av hatten, og det var til tider veldig kult. Absolutt et band man skal holde et øye med fremover. Mange har også sikkert hørt ”Vicious Cycle”, som ruller på Radio Tango om dagen, og det var flere som kjøpte med seg skiva i både vinyl og på cd.
The Stoner rock heroes of Southern California
Da klokka nærmet seg 22:00 vandret surferockerne på scenen, og fikk en varm velkomst fra salen tilbake. Rockefeller var mer eller mindre stappa på nederste plan, og det skulle nok ikke mange billettsalgene til før de hadde åpna hele suppa.
Bandet hadde ikke helt fått i seg morgenkaffen på starten, med etter et par låter hadde publikum akkurat der de ville ha dem. Lyden var enormt bra, og den særegne breidbente gitarsounden til Bob Balch fylte hele rommet. Med ”Open Your Eyes” fra Start the Machine den nye "Bionic Astronautics", ”Laserbl'ast!" og "California Crossing" kom kvelden skikkelig i gang. Publikum koste seg, sang med, kastet øl, og blodfansen i front hoppet rundt med djevelhornene i været.
Fu Manchu er også vanvittig drevne musikanter, og viste en ren maktdemonstrasjon i hvor tight et band kan være. Vokalisten Scott Hill sin stemme er også klinisk lik live som på skive, og generelt er lydveggen de produserer fra scenekanten overbevisende. Det var også en veldig god blanding av nytt og gammelt som ble spilt, og de aller fleste godlåtene kom på løpende bånd. Scott Hill sa også stadig vekk hvor fornøyd han var med oppmøte, og takket høflig, samtidig som han ofte introduserte låttitler.
Etter en aldri så liten trommesolo servert Reeder, begynte de en vanvittig rekke med grisekule låter. Den nye tunge "El Busta" fra Signs of Infinite Power(deres tiende studioalbum!) fungerte veldig bra live, og den fantastiske ”Mongoose” fra Eatin Dust med sitt herlige klatreriff er alltid velkommen. ”Boogie Van”, ”Hell on Wheels” og ”Squash That Fly” var også noen skikkelige høydepunkter, spesielt sistnevnte med sitt fengende og bærende riff, og refrenget. Scott Hill og bassist Brad Davis sin fordeling av vokalfremførelsen på denne er også merkbart fett live.
Det ble aldri noe ekstranummer på denne konserten, istedenfor spilte de ett samlet sett på cirka 1 ½ time. Men avslutningslåtene ”Evil Eye” og ”Godzilla” var det vel heller ingen som var skuffet over å høre som siste klimaks. Sistnevnte låt ble også skreket etter omtrent gjennom hele konserten, og da introriffet gikk av var det mange blide ansikter.
Lyden og låtene var magiske, og hoder nikket fornøyd i takt hele veien. Det var mange deilige soloer, og frekke tunge riff, som bare befester bandets posisjon i stoner rockens historie. Noen godlåter manglet, og selv om bandet ga mye virket de litt påvirket av en lang turne. Skal man småpirke kan også låtene bli en smule ensformig, når man hører de etter hverandre live. Alt i alt var Fu Manchu på Rockefeller en utrolig fet konsert, og det er noe enhver musikkentusiast burde få med seg live.
Foto: Stian Kaspersen/Musikknyheter.no
