I 1975 var Lou i krangel med plateselskapet sitt RCA. Han følte at albumet Sally Can’t Dance, som han ga ut året i forveien, hadde vært en kunstnerisk nedtur men RCA ville allikevel ha en ny plate i samme stil. Løsningen for Lou Reed ble å gi ut en dobbel LP med fire sammenhengende sider fylt med feedbackstøy fra gitarforsterkere. Metal Machine Music solgte raskt 100 000 eksemplarer men mange fans leverte platen tilbake i butikkene overbevist om at det måtte være noe feil med eksemplaret.
Mange har i ettertid kalt dette et av tidenes karriereselvmord, og Lou selv har kommet med mange motstridende forklaringer på hva som er meningen med platen. At Lou Reed nå i 2010 har kommet seg på turne med lydkunstnerne Ulrich Krieger og Sarth Calhoun under navnet Lou Reeds Metal Machine Trio er derfor ganske overraskende og det var definitivt ikke alle på Ole Bull Scene som var klare for det som ble servert fra scenen.
Allerede et kvarter før konsertstart var en høy støyende lyd dominerende i rommet. Det var få mennesker som hadde møtt opp. De seks stolradene som var satt opp foran scenen var ikke fylt opp og det var god plass bakover i lokalet.
Litt over kl 21 kom Lou Reed og hans to samarbeidspartnere på scenen og hilser publikum kjapt velkommen før Lou setter seg ned på en sliten kontorstol foran sine mange pedaler og Sarth Calhoun beveger seg bort til sitt eget bord fylt med datamaskiner, synther og pedaler. Ulrich Krieger starter kjapt med å blåse alt han kan på saksofonen sin og det er en utrolig støyende åpning på performancen.
Det hele er improvisasjon, selv om Lou flere ganger i løpet av kvelden gir små tegn til sine partnere og viser hvem som er sjefen på scenen. Lou selv veksler mellom å dra lange toner på flere forskjellige elektriske gitarer og skru så mye han kan på de mange pedalene for på denne måten å lage dyp støy. Det låter veldig dronete de første tjue minuttene og det er morsomt å se på ansiktsuttrykkene til enkelte publikummere i begynnelsen av performancen.
Videre utover kommer det en lang ambient del der jeg setter meg godt tilbake i stolen og bare lever meg inn i en verden av støy. Det bygger seg kraftig opp til noe som kunne vært soundtracket på en Alfred Hitchcock-film, ja spesielt en tone som setter tankene mine til siste minuttene av ”The Rope” fra 1948 da James Stewart, sjokkert, avslører de to morderne og skyter ut i New York-natten for å tilkalle politiets oppmerksomhet og man hører politiets sirener nærme seg i det fjerne. Det varer akkurat så lenge som det må og publikum får tid til å leve seg inn i lydlandskapene som manes frem på scenen. En vennegjeng på seteraden bak meg reiser seg demonstrativt opp og forsvinner ut av lokalet en gang i løpet av kvelden og jeg merker at rommet tømmes underveis, så dette er definitivt ikke noe for alle.
Lou reiser seg opp på slutten og begynner å slå på en stortromme mens Ulrich Krieger blåser på saksofonen til han blir nærmest blå i ansiktet. Det er høyt og mektig og Lou drar frem en gitar for siste gang bare for å markere at kvelden er over. Han takker publikum kjapt men høflig og forsvinner ut med sine to kumpaner.
Ja, hva skal man si? Dette var en konsert som virkelig ikke var for alle, men selv så nøt jeg improvisasjonen på scenen så til de grader. Sammenlignet med platen Metal Machine Music fra 1975 vil jeg si at kveldens improvisasjon var mye mer variert med alt fra støyende deler til lange ambiente passasjer. Lou Reed viser seg som en kunstner med knallhard integritet og for meg var dette en perfekt åpning på årets Bergenfest.
