- I-a-i-a-å, foreslo han selv, mens noen oppgående publikummere svarte:
- Ey-ja-fjalla-jö-kull. (Jeg var ikke blant dem)
Vulkanutbruddet på Island hindret heldigvis ikke 61-åringen i å innta Rockefeller foran et publikum som virket både spent og nysgjerrig på hva denne politiske og legendariske artisten ville presentere. Det ble for det meste en underholdende halvannen time.
Tidligere i år kom Scott-Herons første studioalbum på 16 år, I´m New Here. Albumet fikk strålende kritikker fra musikkpressen og ble belønnet med 9/10 her på musikknyheter.no.
- Jeg har en ny plate ute, sa han og la til noe av forklaringen på det:
- Jeg var så sint da jeg kom ut av fengsel.
Men:
- Man skal ikke være sint når man kommer ut av fengsel, ikke sant? Man skal være glad. In? Yes! But out? No, påpekte han og fortsatte med monologer om for eksempel gleden av og bare kunne forsvinne, bli borte, når man havner i ulike kinkige situasjoner, og raljering av ekspert-tyranniet som herjer TV-programmer, andre medier og ulike fora.
Så satte mannen seg ned bak orgelet, testet tangentene og dro i gang Blue Collar. Det første som slo meg etter å ha blitt beveget av hans lange verbale innledning, er hvor godt han synger, for en kraft og rytme han har i vokalen. Scott-Herons stemme ledet min oppmerksomhet direkte mot scenen og ham selv.
Der ble jeg værende gjennom en klimatisk intro - om værets ulykkelighet, årstidenes kamp mot hverandre for å overleve, for å være tilstedeværende, og vinterens misfornøydhet - til Winter In America, tittellåta på et av Scott-Herons beste album fra 1974 som han gjorde sammen med Brian Jackson. Videre i We Almost Lost Detroit, med den treffende tekstlinjen til ettertanke for oss alle, men kanskje mest til de styrende makter: ´How would we ever get over loosing our minds? Noe å tenke på for dem som tror de innehar kapteinsbindet på verdenslaget. I løpet av denne låta introduserte Scott-Heron den ene av sine fire medmusikanter, Kim Jordan, på piano.
Resten av følget entret scenen før låta Is That Jazz?, og Scott-Heron innledet om oppstandelsen av jazz-begrepet, som i følge ham selv er en blanding av ´Jism´ og ´Ass´. Det første fra horehus i New Orleans, ja, sæd rett og slett, det siste fra musikere som ikke kunne behandle instrumenter på teknisk vis og derfor ble nødt til å spille fra hjertet, noe andre imidlertid kalte ´Ass-music´. Deretter spilte bandet tittellåta fra albumet Piece Of A Man fra 1971. Jeg ble nesten frelst der jeg stod på gulvet og betraktet geniet Scott-Heron fra scenen. Den dype røsten holdt meg inne gjennom låtene og anekdotene i mellom, de politiske og kulturelle bemerkningene - alltid med en humoristisk, uten å overse alvoret, undertone, slo det meg.
Men så skjedde det noe: Scott-Heron tok en pause og overlot scenen til Jordan. Greit nok at han trengte å hvile, men jeg skulle ønske pausen ble annerledes. Jordan spilte en låt fra sitt nye album, en låt som varte unødvendig lenge og som ble mer og mer irriterende jo lengre den varte. Et energisk pianoriff, trommemaskin og støy fylte Rockefeller og hele stemningen i lokalet dalte betraktelig. Folk så sitt snitt til å stikke utenfor for en røykepause eller oppsummere med vennene sine. Forståelig, fordi det som Jordan presenterte var ikke bra. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg befant meg på danskebåten i 250 knop.
Da Scott-Heron kom tilbake var publikum litt ute av fatning. Han klarte å rette det opp, men det ble aldri like fantastisk som det var, dessverre. En lengre og litt rotete versjon av hitlåta han gjorde sammen med Brian Jackson i 1974, The Bottle, fungerte brukbart, klarte å løfte publikum delvis opp fra dvalen, og det var tendenser til samarbeid med publikum i Johannesburg. Samtidig så satte endringen som oppstod fortsatt i meg, den vil liksom ikke helt slippe taket.
Scott-Heron ble klappet tilbake til to ekstranumre, men The Revolution Will Not Be Televised kom ikke. Det gjorde derimot Better Days Ahead og det berget mitt inntrykk om at dette til syvende og sist var en fantastisk konsert. Bare synd den ikke var det hele veien gjennom. Da hadde det virkelig vært en magisk mai-kveld på Rockefeller med en av verdens største musikkpoeter.
Alle foto av Julia Naglestad/ B13.no for Musikknyheter.no
