Hans solodebut fra fjoråret, Phrazes For The Young, viste seg å bli en elsk-eller-hat-sak. Noe som er forståelig, småskrudd og halvprogressiv new wave er nok ikke det letteste å kunne ta tak i.
Likevel, det var utelukkende materiale fra denne plata jeg hadde både sett frem til, og forventet å høre. Der tok jeg feil – han velger billig nok å åpne med Hard To Explain fra gamlebandet sitt repetoar. Rimelig stygt gjort, men det stoppet dessverre ikke der, for flere låter av The Strokes skulle bli spilt av Jules og hans backingband.
Selv om hans backingband er velspilte, så er de komplett uviktige, og hvem som helst med evne til å spille kunne tatt deres plass. Tydeligvis liker Julian Casablancas å ha det slik, for det eneste som er særlig belyst på scenen er ham selv – det er godt mulig ting har gått til hodet på ham.
Egentlig er det ikke noe spesielt å utsette på konserten, for bandet hans gjør en god jobb, i tilegg til at låter som 11th Dimension og Out of the Blue sitter svært godt. Likevel fremstår Julian fremstår som en noe arrogant og selvopptatt type, der han takker og komplimenterer publikum både lite troverdig og i overkant ofte. Han vet han er Amfiscenens konge på haugen denne kvelden og elsker det, men forsøker å skjule det så godt som mulig.
Det skamløse valget å spille The Strokes-låter er også billig og døvt gjort, samt at noe av hans eget låtmateriale faller på tynn grunn – spesielt lavmålet på plata – 4 Chords of The Apacolypse.
Foto: Stian Kaspersen
