Derimot led gårsdagens headlinere på Hovescenen av en rekke problemer grunnet dette. Selv om grunnmedlemmene Robert Del Naja og Grant Marshall og deres liveband spiller godt, så har på ingen måte noe å ønske om å jobbe hardt mot å imponere publikum – og livegitaristen ser nesten ut til å hate jobben sin der han utrykksløst står som en zombie og klimprer til. For å trekke fokuset bort fra uengasjerte bandmedlemmer har de valgt å underbygge den mørke stemningen med et sceneshow der nyhetsoverskrifter og faktoider om menneskers rævlighet ruller over skjermer over bandet.
Og konserten er virkelig en rimelig middelmådig affære alt for lenge. Låtmaterialet i seg selv er det rimelig lite å skorte på, for utgivelser fra deres storhetstid på nittitallet som Mezzanine er tilnærmet mesterverk. Her må man merke seg at deres storhetstid virkelig er over. Oppmøtet blant publikum er latterlig dårlig – ikke bare fordi de er en lite relevant booking, men også fordi deres monotone og søvnige lydbilde blir alt for kjedelig for den jevne festivalgjenger.
Selv om settet er rimelig døvt så alt for lenge, selv for en kar som elsker det mørke og monotone, så begynner ting å ta seg virkelig godt opp nesten to tredjedeler inn i konserten. Etter en ekstremt skuffende fremførelse av fantastiske Teardrop løftes ting gradvis rimelig høyt opp etter påfølgende Mezzanine og Angel. Leit for dem som valgte å dra av sted før den tid, men det må få bli noe Massive Attack må ta på sin kappe.
Det er liten tvil om at Massive Attack har fått lide av insomnia alt for lenge – de har fått fenomenet søvnløshet til å miste sin interessefaktor.
Foto: Stian Kaspersen
