Det er også hele tre år siden Arcade Fire har gitt ut plate, og om akkurat én måned skal deres tredjeplate The Suburbs slippes. Deres to foregående utgivelser, Funeral og Neon Bible, spesielt førstnevnte, er blitt navngitt en av de aller, aller beste platene det siste tiåret – med god grunn.
Likevel er Arcade Fire så sikre på sitt nye materiale at de våger å spille mer av dét enn materiale fra gamle mesterverk. De nye låtene, inkludert de man har kunne fått høre på nettet, som The Suburbs, We Used To Wait og Month of May, funker ypperlig live – selv for sistnevnte som ellers har utpekt seg som et ganske tamt stykke musikk.
Det er rimelig risikable saker å skulle spille så mye låter for folk som elsker de to forrige utgivelsene og kan tekstene tvers igjennom på samtlige låter – men det åtte mann sterke bandet er såpass ypperlige instrumentalister at det låter aldeles ypperlig hele veien gjennom, og de bytter også rundt på hverandres instrumenter stort sett etter hver låt – uten å tape seg i det hele tatt.
Tross i mye nytt har de vært flinke til å velge ut høydepunktene sine fra karrieren – låter som No Cars Go, Laïka, Wake Up, Power Out og avsluttende Rebellion (Lies), der frontmann Win Butler kavet seg fra scenen og fram til lydtårnet flere titallsmeter gjennom, ble spilt med så stor energi, sjarm og ypperlighet at både gamle og øyeblikkelig nye fans fikk hodene blåst til himmels.
Den store hipsterdagen på Hovescenen var nok ikke for alle – Vampire Weekends afropunk traff tvilsomt enhver, The Drums leverte dagens- og en av festivalens dårligste konserter - men hvis selv ikke Pendulum-fansen fryktet en skuffelse etter Arcade Fire takket for seg må de nok anses som hjerteløse zombier.
Foto: Stian Kaspersen
