Konserten med M.I.A. burde dermed ha startet med et brak. I stedet åpnet showet med et DJ-sett som varte en smule for lenge. Det kunne nesten virke som om artisten hadde glemt at hun skulle holde konsert. Og som om det ikke var ille nok, DJ’en bladde i CD-mappen for å lete etter CD’en hun skulle spille. Skal en ha DJ på scenen bør det i det minste være enten old school med LP-plater eller über hipt med fancye tekniske duppeditter.
For øvrig skal en ikke klage på beatsene dj’en gav folket, og gleden var upåklagelig da M.I.A. endelig entret scenen sammen med tre burkalignende korister og den 19 årige sidekicken Rye Rye som sørget for å få med publikum da M.I.A. så oppgitt ut.
Til å begynne med var det ikke altfor mye liv i publikum, men det skulle ikke ta lang tid for en fikk erfare hvor kjipt det kan være å stå helt foran sammen med fulle folk som elsker å dytte og slå hensynsløst rundt seg i et forsøk på å gjøre bevegelser som skal forestille dansing.
Publikum tok av til både nye låter som Tequila og en haug med andre som til tider var vanskelig å skille i fra hverandre i mash up’en , til gode gamle som Boyz fra Kala og Galang fra Arular.
M.I.A. fikk god hjelp til å holde publikum gående fra det heftige lysshowet med lasere (som ifølge M.I.A. laget ulike lyder når de ble berørt, etterfulgt av en demonstrasjon), LED-skjermer som flashet, kortklipte og soldatlignende dansere, burka-koristene, sidekicken og ja, til og med DJ’en.
Da konserten var over var det for øvrig noen utilfredsstilte behov, helt til M.I.A. kom på scenen igjen og viste at hun eier med låtene Bambo Banga og Paper Planes. Det er fremdeles M.I.A. sitt store år, i hvert fall så lenge hun tar med seg de gamle låtene også.
Foto: Bjørnar Håland
