Det er steikende sol, det er mye folk på Enga og Lillebjørn Nilsen står på scenen. En bedre formiddag kan man kanskje ikke få i hovedstaden, særlig ikke når godlåtene kommer på rekke og rad. Han åpnet Bysommer, fortsatte med Alexander Kiellandsplass og Far har fortalt. Med seg hadde han Marius Graff på sang og gitar, Vegard Engebretsen på bass og Stevje Sandlie på gitar. De fire strengmusikerne spilte godt sammen og ga meg frysninger selv i strålende solskinn.

Og det virket som om Lillebjørn Nilsen var i god form. Han hadde fingrene med seg og han hadde morsomme og fine kommentarer mellom låtene. På låten Så nære vi var fikk Lillebjørn hele publikum til å mimre tilbake på gode og dårlige minner. Hans sangtekster er så oppslukende og intelligente at man blir sittende å lytte på hver strofe, hver minste vending og hvert fiffig rim. Han har dessuten en slik fortellerevne at man blir engasjert i historien. picture

Ferden fortsatte så til Jørgens blues, en låt selv Lillebjørn hadde glemt han hadde skrevet, men allikevel en utrolig fin låt. Før Crescendo i gågata sang hele publikum temaet fra Beethovens 9. symfoni, og som Lillebjørn sa det; det er ikke hver dag publikum på Øyafestivalen synger med på en av Beethovens symfonier. Lillebjørn er en stor tilhenger av amerikansk folkemusikk, og han hyllet en av hans store forbilder Pete Seeger med låtene Barn av regnbuen og We shall overcome. Tanta til Beate, Se alltid lyst på livet og selvfølgelig God natt Oslo ble hans tre siste låter.

Øyafestivalen har som tradisjon å åpne med noe litt spesielt på Enga den siste festivaldagen. Dette klarte de absolutt, også i år.


 



Foto: Espen Stranger Seland