Høydepunktet for mange av Øyas glade festivalgjengere var uten tvil avslutningsnummeret på hovedscenen lørdag kveld. Motorpsycho skulle fremføre hele "Timothy's Monster" etter at fansen hadde fått stemme fram hvilken skive de ville høre. Dette later til å være en økende trend blant mange artister, det å la publikum i forkant bestemme hva de vil høre. Et stilig konsept som jeg kan avsløre først som sist; Motorpsycho spikra så til de grader.

Gressletta på Enga var selvsagt tett befolka med bandets lojale fans og stemninga var suveren fra første tone. De første låtene på skiva er relativt rolige, men trøkket og energien fra scenen ga de det løftet de trengte live. For selv de roligste nede-partiene låt gromt og fett og når det gradvis øker utover i settet og regelrett eksploderer langt ut i skiva var det rett og slett optimalt å være tilskuer. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen blodfan som ukritisk hyller alt dette bandet gjør, og nettopp derfor er det så fett at også folk som meg nærmest mistet bakkekontakten. Ingen jammer blei kjedelige, ingen ting gikk galt, alt satt som det skulle og mere til.

Lyden må nesten omtales i et kapittel for seg. Makan til tung og feit bass og trommelyd kan jeg ikke huske å ha overvært. Jeg begynte nærmest å betvile om de faktisk er norske, for dette var ikke noe typisk norsk rockeband-lyd. Når eks-trommis Håkon Gebhardt entrer scenen og etterhvert tar plass bak trommesett nr to var det bare å gi seg over. Fy faen så fett!

Med et par tilfeldigheter som en heftig formasjon av trekkfugler som kom flygende over sletta og et storslått fyrverkeri i regi av Oslo kommune som plutselig lyste opp kveldshimmelen er det bare å kaste det man hadde av hatter. En lang og blytung versjon av "The Wheel", Stemning, lyd, suggesjon og allsang i uovertruffen kombinasjon. To timer virket alldeles ikke som to timer. Nei, her skulle du jammen ha vært!





Foto: Bjørnar Håland




Bildegalleri: Øyafestivalen 2010 Foto: Tord Litleskare (45 bilder)