Vi gjør det enkelt og deler opp konserten i to låter. Den første starter med en enslig Andreas Tylden på scenen som saktmodig formidler en enslig gitarkord. Resten av bandet kommer på etterhvert og sakte med sikkert utvikler denne låta seg til å bli en infernalsk høy og voldsom dampveivals. Det tok vel ca 20 minutter å nå klimkas, noe som må sies å være passelig. Jeg vet ikke hvor mye som er planlagt og hvor mye som er improvisert, men denne låta funka veldig bra. Èn toneart i 20 min er kanskje ikke det de fleste anser som god underholdning, men det er rart med det. De fleste i salen blei med i transen bandet formidlet og det var høylytt respons etter endt droning.
Låt nr to var ikke like fengslende, selv om oppskriften må sies å ha vært den samme. Litt medtatt etter låt èn og litt sugen på en nye toneart bidro til følelsen av litt mye av det gode. Ikke dårlig, bare ikke like treffende som den første låta. Det var mye skruing av effekter, looping og andre rarieteter. Det er en ekstremt streng form for musikk man ikke orker å se hver dag, men en gang innimellom, sånn som denne lørdagen var det ikke vanskelig å bli med i suggesjonen.
Foto: Espen Stranger Seland
