Dessverre må det nevnes at det virket som om halve festivalen var der for The Libertines gjenforening og at etter den energiutblåsningen var det veldig mange som hadde stukket tilbake til campen for å fortsette festen. Jeg ble oppriktig talt overrasket over hvor god plass det var foran scenen da Arcade Fire gikk på.
Konserten åpner med Ready To Start fra årets The Suburbs og det er stemningsfullt fra første øyeblikk. Bak bandet er en storskjerm som viser bilder som passer perfekt til musikken. Det låter ekstremt thight til tross for de mange instrumentene og det er lite rot i lydbildet. Når de da går rett over til Neighborhood #2 (Laika) fra deres lovpriste debut Funeral føles det absolutt gledelig. Win Butler og frue Régine Chassagne synger herlig sammen.
No Cars Go leveres med dødelig presisjon før Win Butler setter seg ned ved pianoet og gir oss en fin versjon av The Suburbs før min favorittlåt Crown Of Love gir meg gåsehud. Gåsehuden kan vel kanskje også relateres til den kalde vinden som streifet innover festivalplassen og jeg var overrasket over at gruppen ikke satte i gang med Cold Wind. Ingen låt hadde passet bedre i denne sammenhengen.
Sprawl II (Mountains Beyond Mountains) har raskt utviklet seg til å bli en av mine favorittlåter fra Arcade Fire. Régine Chassagnes vokal er perfekt for låten og det er herlige synthtoner. En perfekt konsertlåt.
Før Neighborhood #3 (Power Out) er det en smått frustrert Win Butler som lurer på om publikum sparer opp energien. "I know it's cold but god damn". Ingen låt er bedre for å sette i gang et publikum og det går ikke mange sekundene før en nesten full øl lander i hodet mitt og gjør kvelden enda kaldere.
Rebellion (lies) følger med skikkelig allsang fra publikummet som ser ut til å ha våknet skikkelig på slutten før den litt likegyldige Month Of May fra årets album følger på. Den blir spilt i en enda mer rocka versjon enn albumversjonen men klarer enda ikke helt å fenge for min del. Keep The Car Running fra Neon Bible avslutter hovedsettet men bandet kommer selvfølgelig ut og gjør klar for allsang med Wake Up.
Overraskelsesmomentet er kanskje borte men energien på scenen er utrolig. Det er synd de ikke helt klarte å smitte den over på et slitent festivalpublikum men tendensen var der flere ganger. Bandet begynner uansett å perfeksjonere sin greie og jeg er spent på hva de kan by på i fremtiden.
