Blonde Redhead består av brødrene Amedeo og Simone Pace samt den karismatiske vokalisten Kazu Makino. Trioen møttes på en kunstskole i New York, og sammen skulle de bli et av de mer egenartede støybandene siden Sonic Youth. Steve Shelley fra Sonic Youth produserte deres debutplate, og har siden bare vokst og blitt ett favorittband for mange elskere av alternativ rock. Bandet er i disse dager ute med sitt åttende studioalbum Penny Sprakle, og i den anledning spilte de på Rockefeller i går kveld. Scenen var møysommelig innpakket i glødende lamper og lys, og forsiktig åpnet de med Black Guitar fra deres siste album. Så forsiktig, så sårt og så enkelt, og med vokalisten gjemt bak en hjelm av hvitt hår. Det er musikalsk, teatralsk og eksperimentelt.

Publikum var forventningsfulle, og med konserten fra 2008 friskt i minne kunne dette bli en svært lovende konsert.

picture

Og det var ingenting å si på låtvalgene deres. De spilte flere fra deres forrige album, det utrolig flotte 23, blant annet Dr. Strangeluv, SW og tittellåta 23. Kazu Makino var med både på bass og gitar, og gitaristen Amedeo Pace er vel så mye med på vokal. Sammen sto de på hver sin side av scenen, og med hvert sitt tangentbrett ved siden av. Det må tross alt noen instrumenter til for å skape Blonde Redheads lydbilde. De to hadde et godt samspill seg i mellom, men dessverre slet Kazu Makino med lyden. Vokalen var lav, og det virket som om Makinos opptreden bar preg av usikkerhet rundt dette. Mikrofonen feedet, og man mister fort mye av stemningen når slike uhell inntreffer.

Publikum forventet å få se en trio med full energi. Dessverre manglet de noe av det som skal til for å lage en fantastisk konsert, det lille ekstra. De har fantastiske låter, de har glødelamper på scena og til en tidvis god innlevelse. Men de manglet kontakt med publikum, en god energi og en spilleglede jeg hadde håpet å få se.

Men selv med lydproblemer, blir selvfølgelig Blonde Redhead klappet inn igjen på scena etter settet var gjennomspilt. Da spilte de tre låter, blant annet (We are a real team) Harry & I fra EPen Silently fra 2007. Konserten avsluttes der den startet, med glødende lamper og Kazu Makino med den hvithårede hjelmen.

Konserten varte i alt i en time og ett kvarter, og jeg skulle ønske de klarte å opprettholde den flotte energien de åpnet konserten med. Allikevel er Blonde Redhead et band som fortsatt vil ha mange fans, til tross for den litt slappe konserten i går.





Foto: Stian Kaspersen