Et påfallende fullt lokale en blåmandagskveld. Ventemusikk som er “Fisk & Vilt-musikk” (hipt utested i Oslo) ifølge en fyr i publikum som vil gifte seg med Fisk & Vilt. Et svært, sølvfarget, grammofonlignende horn som troner bakerst på scenen. Blått lyskasterlys som blinker i takt med beaten. To menn og to kvinner, kledd i matchende antrekk i sølvlamé og sort entrer scenen gjennom åpningen i grammofonhornet. Den ulmende jubelen som har erstattet ventemusikken stiger når Alison Goldfrapp åpenbarer seg. Hun er iført en sort, glitrende catsuit og en poncho dekket av mørke, skimrende frynser. Når hun inntar sin posisjon over vindmaskinen (!) forvandles hun til en gullhåret, glamorøs ravn med intense, sotsminkede øyne.
Det blå lyset veksler til rødt idet Dreaming sine fengende rytmer og Goldfrapps krystallvokal brer seg utover publikum. Lyden er bra - klar og fin, og bassistens gjennomsiktige bass og fiolinistens festlige entusiasme understreker låtas gode stemning ypperlig. Popfesten fortsetter med feelgood-låta I Wanna Life, som Goldfrapp fremfører med energiske bevegelser som passer den fugleaktige ponchoen. Det rykker i både danseføtter og -armer hos undertegnede også, men feststemningen bremses litt av publikummet i salen. Folk har riktignok begynt å juble og plystre, og de tråkker til med taktklapping mot slutten av låta. Men ellers er en dame i tredveårene som danser svært sløyt ved siden av undertegnede “the life of the party” ute i salen.
Denne sløvheten er egentlig det eneste man kan ha å utsette på konsertopplevelsen. For Alison Goldfrapp gjør en imponerende innsats med sine antrekkskift, rødvinsskåling, sjarmoffensiver mot publikum, electronicaglitrende blikk, oppslukende innlevelse og sterke stemmmeprestasjon. Og man må bare beundre et band som lar seg iføre åletrange sølvbukser, lite flatterende lamétunikaer og slangeskinnstights i sølv! I tillegg utstråler de en spilleglede, en humor og en tilstedeværelse som gjør dem nesten så oppmerksomhetsslukende som Goldfrapp selv, ved siden av at de skaper et forfriskende helstøpt show. Når ensemblet ikke minst leverer en strøm at knallkule og gode låter, blir det litt flaut at publikums entusiasme ikke får tydeligere utløp. Både jubling, “Goldfrapp, I love you!”, taktklapping og hender i været forekommer, men både den søte trommisen, bassisten og selveste Goldfrapp oppdager at det eneste som virkelig får liv i publikum er utpreget drahjelp fra scenen.
Men Goldfrapp lar seg heldigvis ikke affisere av en noe laber dansestemning! Hun kjører på med en heftig versjon av innmari dansbare Ooh La La, som endelig får salen til å boble skikkelig: Folk hopper, danser, gauler med på refrenget og sender bølger av applaus mot scenen. Etterpå forsvinner hun og bandet ut gjennom grammofonhullet - er de lei av de stivbeinte nordmennene? Jubelen i deres kjølvann stiger når bandet igjen viser seg, enda et hakk når Goldfrapp selv klappes tilbake: Hun er nå iført en stilig havfrueaktig, sølvskimrende bolero med stor klovnekrage. Som en delikat fuglunge svinger hun seg rundt mens hun fremfører en kul versjon av Little Bird med en shoegazy støyavslutning. Men akkurat her kunne vokalen godt fått kommet tydeligere frem. Urovekkende Hunt fremføres badet i blodrødt lys, mens Goldfrapp erfarent veksler mellom øyekontakt med salen og med galleriet: “Tonight they hunt for you!” synger hun med en truende pekefinger mot publikum, før hun dekker ansiktet med havfruearmene og rømmer fra jegerne gjennom grammofonhullet enda en gang.
Og det er nå Goldfrapp stiger mot popstjernehimmelen for fullt. Litt avventende tas publikum på senga når Alison Goldfrapp igjen viser seg i åpningen midt på scenen. Med bøyd hode og hoftebevegelser verdige en catwalk stiger hun frem til vindmaskinen sin igjen. De lyse krøllene hennes avløses av en minst like langhåret jakke, farget i forskjellige sjatteringer av rosa og rødt. Popdiva high fashion! Mens vinden blåser liv i de ulike hårmankene tar bandet av med Rocket, et av hit-høydepunktene fra det nyeste albumet Head First. Publikum synger med, synth-/ fiolinspilleren (”Technojesus” ifølge en jente) lager morsomme grimaser til salen og Goldfrapp ler og roper ”cheers!” med rødvinen hevet.
Oppturen kompletteres med en strålende versjon av Black Cherrys Strict Machine, der Goldfrapp marsjerer innbitt og kaster majestetisk på hårjakken. Det er hardt og militært, men ikke minst sensuelt: Goldfrapp beføler catsuit-silhuetten med smygende bevegelser og flørter nonchalant med publikum, før hun bukker og takker Oslo, band og crew overstrømmende. Publikum skriker ”we want more!” når alle har forlatt scenen - og buer når crewet er de eneste som kommer på denne aller siste gangen. Som en slags siste avskjed spilles Oompa Radar over anlegget mens folk vasser ut gjennom plastglassene.
Om Lady Gaga var Oslos popdiva forrige helg, så er i hvert fall Goldfrapp Oslos popgudinne denne uken. Til tross for at hun ble hyllet med jubel fremfor med dans.
Foto: Julie Lunde Lillesæter
Goldfrapp på Myspace
Goldfrapps hjemmeside
