Svensken entret scenen med en aura som fikk publikummerne til å glemme alt om julemas og tjas, og senke pulsen betraktelig.
Da gitaren var stemt og låter som Honey Won't You Let Me In, The Blizzard's Never Seen the Desert Sands og Love Is All kom på løpende bånd, senket virkelig roen seg.
Dette var definitivt ikke kvelden for utagerende festing eller spektakulært sceneshow, og de som forsøkte å dra opp partyfaktoren, ble raskt hysjet ned. Den intime scene var med på å gjøre dette til en magisk opplevelse, og svensken med gitaren fikk fram effekter og følelser andre band må bruke mengder av pyro for å få fram.
Noen av kveldens mange høydepunkter var King of Spain, The Gardner og Where Do My Bluebird Fly, samt pianolåta Kids On the Run, hvor Kristian Matsson behandlet tangentene på like fantastisk vis som strengene.
Duettavslutningen Thrown Right At Me med forloveden Amanda Bergman fra oppvarmingsbandet Idiot Wind var et herlig puntum, og svensken mottok en særs fortjent hyllest fra publikum.
Kristian Matsson er kanskje ikke jordas høyeste, men for en mann.
