Det første først: et stort utropstegn bak det indoeuropeiske åpningsbandet Sacred Harp. Noen husker dem kanskje fra Alternativ Julekalender og EPen på The Perfect Hoax. Nå slipper de plate på Trust Me, kalt Windows Fall, og er livekaliberet deres noen pekepinn blir denne et must blant årets norske utgivelser. I beste David Lynch-ånd kverner gruppa ut en deilig oppvisning i dronende og vakker krautrock badet i rødt lys.

Jenny Hval er så søt. Ikke bare introduserer hun overnevnte band med uhildret entusiasme (og er bitteliten og pen), jenta seg tid til å kosesnakke med publikum også. Til tross for Sacred Harps tidvis energiske framføring setter Jenny fort sin egen stemning av tilbakelent undring, som passer et tilbakelent og småsjenert publikum. Varmen sprer seg i midlertid fort blant tilhørerne (metaforisk, for John Dee er jæskla kaldt), og jubelen står høyt etter første låt, Blood Flight. Lyden er nydelig, Jennys stemme krystallklar, og den klare produksjonen fra Viscera videreformidles på imponerende måte. To tomler opp til lydarbeiderne, og Helge Sten (som visstnok befant seg i lokalet) kan være fornøyd.

Så prater vi litt igjen. Jenny holder opp den nye LPen. "Vi skal spille den firkanta her... inni er den rund, da, men vi skal prøve å holde oss unna den også. Fri form."

Fri form er det som gjør kveldens konsert bedre enn bare din standard gjengivelse av plata du nettopp slapp. Mye av musikken på Viscera var improvisert, og Jenny, Håvard Volden og Kyrre Laastad holder fast på den halvfrie formen på scenen. Låtene er lett gjenkjennelige, men får til dels nye arrangementer, særlig i Voldens gitarhender. Laastad og Volden har turnert sammen før, og passer hverandre som hånd i hanske. Højdaren Portrait of the Young Girl as an Artist får også en høy, elektronisk puls som gjør liveversjonen enda mer intens, og ellers så rolige Golden Locks får lignende behandling. Engines in the City beholder Anja Garbarek-assosiasjonene, og det er godstemning i rommet når Hval tar en ny pratepause etter Honeydew - som undertegnede finner lett søvndyssende, men publikum åpenbart elsker. Nå blir vi servert to nye låter, inspirert av Hvals år i Australia, fortelles det - musikk som går bort fra Visceras oppheng i kroppen, men beholder platas reisemotiv. Milk of Marrow runder av i en friskere og mer energisk versjon enn den innspilte.

Og så tar det virkelig av.

Denne sistelåta flyter sømløst over i en ny resitasjon av Honeydew - og nå er låta alt annet enn bedagelig. Et teppe av støy brer seg over scenen, mens lyset pulserer og gnistrer rundt Hval. Heldigvis får vi tid til å summe oss gjennom et ekstranummer - publikum vil ha sanger fra To Sing You Apple Trees, men blir servert finfine A Silver Fox. En perfekt blanding av ro og uro. Få med deg Jenny og gutta neste gang anledningen byr seg!



Blood Flight offisiell musikkvideo