Så, forventningene var ikke kjempestore da jeg sto og kjente det kalde regnet blåse i vinden på Koengen, mens scenen ble rigget til for kveldens konsert. Suzanne Vega leverte en helt grei oppvarming med en fin hyllest til avdøde Mark Linkous i form av låten de to gjorde sammen på Dark Night Of The Soul, The Man Who Played God.
Bob og hans rutinerte band rusler ut på scenen til den samme introduksjonen som har vært brukt de siste ti årene på Dylankonserter og setter i gang en slentrende versjon av Rainy Day Women # 12 & 35, åpningslåten på klassikeren Blonde on Blonde. Dylan er plassert bak orgelet som vanlig og jeg forventer i grunn det samme showet jeg har sett før selv om Dylans vokal låter betraktelig bedre enn tidligere.
Men så reiser faktisk Dylan seg opp og rusler rundt på scenen mens han synger og spiller munnspill på It´s All Over Now, Baby Blue. Låten er ugjenkjennelig til tider men Bob Dylan ser faktisk ut til å trives i den sure vinden som preger Koengen den første halve timen.
Fra mesterverket Blood On The Tracks fra 1975 får vi først en potent utgave av Tangled Up In Blue før min personlige favoritt Simple Twist Of Fate nærmest blir voldtatt på scenen. Bob bommer på gitaren og spytter ut ordene. Det låter ikke pent.
Han er tilbake bak orgelet når en tøff og bluesy Highway 61 Revisited til og med får noen av de mange allværsjakkene rundt meg til å smådanse i det våte gresset og bandet låter nå meget tight. Spesielt kule soloer fra Charlie Sexton på gitar.
Thunder On The Mountain og Ballad Of A Thin Man runder av hovedsettet. "Do yaaaa? Mister Jones" stønner Dylan, mens bandet gir litt gass bak ham. Bob høres ut som en kråke men enkelte ganger glimter det til på scenen.
Han gjør til og med tre ekstranummer idag, noe jeg ikke har opplevd tidligere. Obligatoriske Like A Rolling Stone får frem smilene fra folk og enkelte begynner til og med og danse sving. All Along The Watchtower får presset inn noen små gitarsoli og Bob synger den så den nesten ikke er til å kjenne igjen.
Så kommer Blowin´In The Wind i valsetakt og definitivt en bedre versjon enn den han gjorde med Keith Richard og Ron Wood på Live Aid i 85. Dette er den aller beste konserten jeg har sett med Bob Dylan, uten at det sier så altfor mye. Mannen er 70 år og en legende for sine låter og tekster. Som liveartist er han ikke det helt store, men jeg ble positivt overrasket idag.
