Så over til hovedgrunnen for å dra på festival, nemlig musikken og konsertene!
Dag 1
Med The Streets som kveldens headliner, så ble, for undertegnede, torsdagen på forhånd pekt ut til å være den svakeste dagen. Ved festivalens slutt viste det seg å stemme, men her følger noen anmeldelser fra den dagen.
Anna Calvi
Mens solen gikk sakte ned bak fjellene og en søtlig røyklukt la seg over festivalområdet gikk britiske Anna Calvi ut på den minste scenen sammen med to medmusikanter. Anna Calvi fikk i fjor en hit med coverlåten Jezebel og tidligere i år kom hennes selvtitulerte debutplate til svært gode tilbakemeldinger, spesielt i hjemlandet. Fra scenekanten klarte hun å levere sine låter godt, men stemningen på hennes plate er mørk med en anelse av skremmelsesfaktor i seg, og på en åpen scene med solen skinnende rett på henne klarte hun ikke helt å overføre den riktige stemningen til Benicassim. Likevel viste hun seg som en meget dyktig artist, og hennes gitarsolo på avslutningsnummeret og fremførelsen av nevnte Jezebel ble konsertens høydepunkter.
Plan B
Det hadde samlet seg mye folk foran hovedscenen da britiske Plan B med fullt band opptrådte denne kvelden, og soul/rap-artisten overrasket med et fengende sett som skapte stor stemning, der hovedvekten av låtene var hentet fra fjorårets suksessutgivelse The Defamation Of Strickland Banks, med hitlåtene She Said og Welcome To Hell i front. Coverversjonen av Stand By Me skapte allsang, en dubstep-miks av Seals Kiss From A Rose, Dr. Dres Forgot About Dre og beatboxing viste Plan Bs store allsidighet, før det hele ble avsluttet med førstesingelen Stay Too Long fra fjorårets utgivelse. Overraskende bra på en konsert vi bare droppet innom for så å bli værende.
Crystal Fighters
Det spansk-britiske bandet Crystal Fighters var det eneste bandet som det var absolutt viktig å få med seg, mye på grunn av hiten deres At Home. Tydeligvis var det flere som tenkte akkurat det samme, for selv om The Streets spilte på hovedscenen så klarte likevel Crystal Fighters å fylle opp området rundt festivalens minste scene. Her ble vi vitne til et band med ekstrem spilleglede, og som skapte en dansbar atmosfære, der ikke minst låten Plage gjorde at knapt ett menneske klarte å stå stille. Det ble likevel kanskje litt ensformig i lengden, men med et kjempeekstatisk publikum endte det opp til å bli kveldens livligste fest, og da hiten At Home kom mot slutten av settet så ble den nesten som nachspillmusikk å regne, dog med flere tusener som sang til ”lalalala…yeah yeah”!
PS: Crystal Fighters spiller under årets Øyafestival.
Dag 2
Fredagen var det The Strokes som var det største trekkplasteret, og etter å ha fått gode tilbakemeldinger på deres pågående turné var dette noe man måtte få med seg. Det kjedelige her var at bare få uker før årets festival måtte The Morning Benders avlyse sin opptreden, og det var et band som det hadde vært ønskelig å få med seg.
Nudozurdo
Det fine med festivaler i utlandet er at det som oftest er mange band man aldri tidligere har hørt om, slik som spanske Nudozurdo, men etter å ha sjekket de ut like før avreise viste det seg at bandet som spiller en blanding av The Cure og Echo & The Bunnymen var noe man måtte høre, selv om man ikke forstår ett ord av hva de synger om. Og Nuduzurdo skuffet ikke, der de tidlig spilte de tre låtene Mil Espejos, Ha Sido Divertido og Golden Gotele som jeg hadde spesielt lagt merke til på forhånd. Likevel ble man stående igjen med en følelse av at noe ikke stemte helt. Kanskje var det for tidlig på kvelden, det var fortsatt lyst ute, og slik musikk krever enn mørkere stemning, eller kanskje var scenen litt i største laget, for de fire guttene gjorde ikke så mye av seg fra scenen. Uansett hva det var, så ble Nudozurdo likevel et hyggelig bekjentskap.
Brandon Flowers
En av festivalens aller største overraskelser ble solokonserten til The Killers-vokalisten Brandon Flowers. Han spilte de fleste av låtene fra solodebuten Flamingo og fylte på med en coverversjon av Kim Carnes-hiten Bette Davis Eyes og de to The Killers-låtene Read My Mind og Mr. Brightside, sistnevnte dog i en meget dansbar remiks. Man kom selvfølgelig ikke utenom at de fleste låtene hadde en følelse av The Killers over seg, men ser man bort i fra det så leverte Herr Flowers og hans fantastiske backingbandet en konsert som må ha gledet alle de fremmøte, samt seg selv. For det virket som Brandon Flowers virkelig hygget seg fra scenekanten og han smilte konstant, fra konserten startet med Welcome To Fabulous Las Vegas til avslutningen med nevnte remiks av Mr. Brightside. Gledelig.
Elbow
Elbow er og forblir et britisk fenomen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg ned for å virkelig høre på bandet, men hver gang blir det bare kjedelig, og slik var også det meste av bandets opptreden under årets FIB Benicassim. Dog virket det britiske publikum til å være uenig i akkurat det, og for første og eneste gang dette året var det antydninger til virkelig stor trengsel, faktisk var det så ille helt fremme ved scenen at man kunne se at vokalist Guy Garvey var bekymret, og flere ganger ba han publikum ta to steg bakover. Selv om det meste ikke akkurat falt i smak, og en viss form for kjedsomhet seig på, så ble likevel avslutningsnummeret One Day Like This et solid høydepunkt, med allsang, gledesrus og klemming overalt, og akkurat da, under de 7-8 minuttene låten varte forstod man Elbows britiske storhet, men på de foregående 50 minuttene hadde den så å si vært nærmest fraværende.
The Strokes
The Strokes begynte med New York City Cops og dermed var stemningen både på scenen og blant publikum satt, og resten av settet fortonet seg til å bli nærmest som en ren hitparade, ispedd noen nyere låter fra bandets seneste utgivelse, Angles. Godt fremført var de også, selv om det tidvis var litt lange, stille pauser mellom låtene, men etter hvert våknet Julian Casablancas ordentlig til og begynte å snakke til publikum, samt at han skapte litt latter og jubling ved å be om å få startet en låt på nytt fordi han sang feil. Gledelig og overraskende var det også at hele 8 av 11 låter fra debutplaten Is This It ble spilt, deriblant Alone, Together, The Modern Age og Hard To Explain, og konserten ble avsluttet av den fantastiske låten Take It Or Leave It fra samme plate. Det gjorde sitt til at man sto igjen med en god følelse da siste tone ebbet ut, og man var skjønt enig i at The Strokes hadde gjennomført en meget sterk konsert.
Dag 3
Lørdagen var det klart for Arctic Monkeys som headliner og Primal Scream skulle spille platen Screamadelica i sin helhet, men for Musikknyheters utsendte var det ikke disse to bandene som sto høyest i fokus.
Bombay Bicycle Club
Medlemmene i Bombay Bicycle Club er kanskje fortsatt unge, men de er allerede i gang med å spille inn sin tredje plate, og i 2010 ble de av NME kåret til årets band, foran Mumford & Sons og The xx. Det skapte selvfølgelig forventninger og bandet leverte under årets FIB Benicassim en konsert som viste at de maktet å overføre sine gode låter fra plate til scenekanten. De startet opp med den herlige Evening/Morning til stor jubel og fortsatte med flere fengende indierock-melodier. Dessverre gikk undertegnede, samt mange, mange flere publikummere halvveis ut i konserten for å få med seg Mumford & Sons, og det ble litt glissent foran scenen, men i følge rapportene fortsatte Bombay Bicycle Club å levere fra scenen, og til slutt hadde de takket alle de som ble igjen helt til slutt.
Mumford & Sons
Det britiske bandet Mumford & Sons spilte også på fjorårets FIB Benicassim, og det ble en så stor suksess at de ble invitert tilbake også i år, selv om de ikke har kommet ut med noen ny plate siden da. Men nyheter ble presentert fra scenekanten denne kvelden, for bandet hadde tatt fri fra studiojobbing og de spilte noen nye låter som kommer på bandets neste plate, deriblant låten Hopeless Wanderer som viste at bandet kommer til å fortsette i samme stil som man fant på bandets suksessfulle debutplate Sigh No More. Selv om både denne og de andre nye låtene ble godt tatt i mot, så var det likevel de allerede utgitte låtene som skapte kjempestemningen som befant seg mens Mumford & Sons var på scenen. Publikum danset og sang med, og bandet ble tydelig revet med og med låter som Sigh No More, Little Lion Man, Awake My Soul og The Cave leverte de en av årets festivals aller beste konserter, og som gjerne kunne bare fortsatt og fortsatt.
Beirut
Da de siste tonene fra Mumford & Sons ebbet ut, startet de første tonene fra Beirut fra en helt annen kant av festivalområdet, og det man måtte haste seg videre. Vel fremme møtte man den særpregede Beirut-lyden av trompeter og hans musikalske fest var i gang. Tidlig kom godlåter som Elephant Gun, After The Curtain, The Shrew og Postcards From Italy, og stemningen steg og steg. Men som ved Bombay Bicycle Club tidligere på kvelden så forsvant store deler av publikum for å få med seg neste band på hovedscenen, og i dette tilfellet var det Arctic Monkeys som gjorde seg klar der, men de som ble igjen fikk med seg strålende versjoner av blant annet Nantes, Cherbourg og den nye singelen East Harlem. Likevel var det først på avslutningsnummeret Gulag Orkestar at gåsehudfølelsen virkelig tok tak i en, og det ble en perfekt avslutning av en konsert fra en artist som både klarte å få publikum til å danse taktfast til musikken samtidig som de var trollbundet til hans toner.
Dag 4
Søndagen var avslutningsdagen, og Arcade Fire var kveldens solide headliner, og sammen med blant andre Portishead skapte de en helt fantastisk atmosfære.
Noah & The Whale
Det var en mye mer avslappende tone over festivalens siste dag, og det var tydelig at en uke med festing hadde tatt på for flere av festivalgjestene. Det gikk likevel ikke ut over stemningen foran scenen, og før det britiske bandet Noah & The Whale gikk på scenen ble en symfonisk versjon av Queen-klassikeren Bohemian Rhapsody spilt over høytaleranlegget, med påfølgende allsang fra det ventende publikummet. En anelse magisk. Det som deretter fulgte falt ikke inn under den beskrivelsen, ord som sjarmerende og trivelig ble nok mer dekkende. For det var nettopp det konserten med de fire guttene i Noah & The Whale var, der de sto pent kledd og fremførte låter som blant andre Life Is Life, Waiting For My Chance To Come og ikke minst hitlåten L.I.F.E.G.O.E.S.O.N. fra deres seneste utgivelse, Last Night On Earth. De spilte også noen låter fra sine to første plater, men med ny plate fra i år ble det naturlig at mesteparten av låtene kom derfra, og det gjorde at konserten ble akkurat så trivelig som det var lov å håpe på.
PS: Noah & The Whale spiller under årets Øyafestival.
Portishead
I utgangspunktet var planen å få med seg bare to-tre låter fra Portishead, men Beth Gibbons sin fantastiske vokal og musikken fra resten av bandet, samt de spesiallagede videosnuttene og filmeffektene på storskjermene hypnotiserte mer enn omtrent noe annet band har gjort med undertegnede tidligere, og nærmest paralysert ble man stående og nyte ren musikalsk glede. Det var skjørt, det var intenst, det var dystert, det var mørkt, det var vakkert, det var Portishead live!
The Go! Team
Kontrasten var stor da man gikk fra Portishead til The Go! Team. For der førstnevnte knapt bevegde seg rundt på scenen, så klarte ikke de seks medlemmene av The Go! Team å stå stille. De byttet rundt på instrumentene, og prøvde å få publikum til å danse vilt. Det var dog siste festivaldag og det virket til at flesteparten av festivalgjestene var slitne, og dermed ble det med forsøkene fra hovedvokalist Ninja og resten av bandet. Lyden på denne konserten var også den svakeste av de konsertene vi overvar, og opptil flere ganger falt dessverre vokalen ut, noe som også virket til å prege bandet som tidligere i år kom ut med platen Rolling Blackouts. Dermed ble ikke konserten det fyrverkeriet som det på forhånd var lov å håpe på, og The Go! Team ebbet nærmest ut i ingenmannsland.
Arcade Fire
På forhånd var det ikke tvil, Arcade Fire var festivalens klareste høydepunkt, og det tok ikke mange minuttene ut i bandets sett før forhåndstanken var en realitet. Bandets opptreden var deres siste konsert i Europa for denne gang, og de sa tidlig til publikum at de selv skulle gi alt, men da forventet de at vi publikummere også ga alt tilbake. Begge holdt sine ord. Det ble rett og slett en perfekt konsert og en perfekt avslutning på festivalens hovedscene (selv om det britiske bandet Pigbag opptrådte etter Arcade Fire på samme scene), der Win Butler og co leverte låter fra alle sine tre utgivelser. Det hele begynte med Ready To Start før godlåt etter godlåt erstattet hverandre, og vi fikk blant annet høre ”Keep The Car Running, Neighborhood #2 (Laika), No Cars Go og Intervention, samt låtene Rococo, The Suburbs, Month Of May og We Used To Wait fra fjorårsutgivelsen The Suburbs. Hovedsettet ble avsluttet av herlige Rebellion (Lies). Før første ekstranummer ba Win Butler publikum synge så høyt med at beboerne i Valencia ville lure på hva som traff dem (byen ligger 7-8 mil sør for Benicassim), og publikum responderte fra første sekund da Wake Up ble spilt, og selv undertegnede opplevde å stå og hoppe opp og ned for første gang på flere år! Det hele ble rundet av med Sprawl II (Mountains Beyond Mountains), og med det var årets festival for veldig, veldig mange over, i lykkerus.
