Iført mine høye og lite trendy gummistøvler ankom jeg en regntung Øyafestival onsdag ettermiddag. Jeg kjente ganske fort at jeg var svært fornøyd med valget av fottøy, for selv om det kun var dag 1 hadde det blitt rimelig mye gjørme allerede. Til min glede ser jeg selvsagt også mere ”ekte” rockere som driter langt i vær og vind og kjører Converse uansett. Jeg fikk meg en pils for herlige 70 spenn og var klar for festival.



Svenske Veronica Maggio har frekventert hyppig i den norske eteren de siste månedene, noe et massivt publikumsoppmøte var et levende bevis på. Bandet entrer scenen og drar i gang med introen til tittellåta fra siste skiva ”Satan i Gatan”. Veronica selv kommer dansejoggende inn og vi er i gang. Litt småskuffa ser jeg at oppsettet kun består av trommer, bass, gitar og to synther. Hva skjer med strykere, kordamer og annen perkusjon? Jaja. Det mest ivrige publikummet smågynger i takt, men den helt store entusiasmen uteble gjennom mesteparten av showet. En miks av låter fra hennes to album serveres på en helt grei måte. Høy og rumlende bass tar desverre litt for mye plass i lydbildet og overskygger til tider vokalen. Synd, for hun synger veldig bra.

Mot slutten kommer selvsagt hitene ”Måndagsbarn” og ”Jag Kommer”. Stemningen stiger som seg hør og bør, men det tar aldri helt av. Det er faktisk et stykke unna. Konserten var i korte trekk en helt grei affære. Bandet spilte streit nok, selv om entusiasmen fra scenen kunne vært skrudd opp flere hakk. Det samme går for frøken Maggio. Hun synger bra, men virket ikke helt i toppform. En konsert som desverre ikke vil sette større spor i hukommelsen.








Foto:Erik Moholdt