Da sola endelig hadde bestemt seg for å ta en tur til Øya var det også klart for Mongo Ninja. Og selvsagt skulle de spille på Klubben, dvs inne i et mørkt telt. Jeg overbeviste meg selv om at sol er noe oppskrytte greier og forsvant inn i mørket. Bandet går på til en anmasende intro og smeller igang sin punkinspirerte aggrometal. Vokalist Kristopher Schau er jo en rimelig svær fyr, men siden scenen er såpass stor får man ikke det samme inntrykket som feks på Last Train. Men det at han er en karismatisk og utagerende vokalist kan ingen scene skjule. Hele bandet rocker hardt fra første tone og den ellers så rolige stemninga som råder på Øya ble igjen på utsiden.




Mongo Ninja har korte og konsise låter som treffer deg midt i trynet. Uheldigvis var det ofte umulig å høre gitarene, en ganske vesentlig del av lydbildet. Kjipt, for de har en del fet riffing som publikum gikk glipp av. Låtene er rimelig like hverandre, så når de innimellom bryter opp med låter som ”Oslo Death” og ”Broken Cock” er det et kjærkomment avbrekk. Det var store mengder testosteron i det mørke teltet og publikum lot til å glede seg over den lydmessige rundjulinga.

Både den fraværende gitarlyden og noe teknisk dritt med micen til Kristopher trakk ned helhetsinntrykket. Jeg har sett Mongo et par ganger før og tok meg selv i å stå å vente på noe mer, uten helt å vite hva, som aldri kom. Men bandet leverte varene, ingen tvil om det. Det oste aggresjon fra scenen og spillemessig låt det tight og tøft. Ikkeno som et par knallharde slag mot kroppen.








Foto: Erik Moholdt