Bassfiksert og vakker musikalsk porno
Regnværet hadde gitt seg litt, men skyene hang tungt over Sjøsiden da James Blake akkompagnert av en gitarist og en trommis tok scenen. Og, det gikk ikke lang tid før mer eller mindre samtlige fremmøtte var fanget i mr. Blake sitt lavmælte univers. Det åpnet med ”Unluck”. Lyden var god, og stemmen hans er jo helt fantastisk. Selv om lydbildet er unikt og minimalistisk, klarer han likevel å gjøre det herlig suggerende med den tunge bassen.
Det var lite som var produsert, og han gjorde det meste live på scenene. Sånn som da han loopet seg selv på åpningen av ”I Never Learnt To Share”. Effekten av han synger over seg selv var nesten hypnotiserende. Det var også et høydepunkt da han avslutter med fult trøkk og orgel-lignende lyder fra keyboardet. Fingrene hans løper så naturlig over tangentene at det er som å være vitne til en konsert med en god klassisk pianist. ”Lindisfarne II” var også et lite høydepunkt. Lavmælt og vakkert. På dette tidspunktet begynte også folk å hengi seg mer til musikken, og hoder nikket unisont i takt. Den rungende bassen kjente man løpe langs bakken, for så å snike seg rolig oppover beina.
De to største høydepunktene fra en ellers god konsert på ma vært ”CMYK” og ”Limit To Your Love”. Sampelet fra Kelis lager det perfekte grunnlaget på den førstnevnte, og produsenten i James Blake skinner på denne. Den sistnevnte hittlåta ble gjort som en utvidet versjon, og ble en dyp og dub-aktig affære over mange ekstra minutter. Refrenget er nydelig fremført, og stemmen bærer perfekt over lydene fra pianoet. Mot slutten virket det også som de tre på scenen improviserte litt, med jazz trommebrekk og flere syke overganger.
Lysettingen var også med på å gjøre konserten magisk, med både skjærende rødt og dyphavs blått. Musikken er detaljfiksert og gjennomført til på en overbevisende måte. Mot slutten av konserten gikk også sola vakkert ned over Oslo by, så alt var på måte perfekt. Enkelte partier trakk kanskje litt vel ut, og det var tydelig at uinteresserte tryner kjedet seg litt. Dette er ikke musikk for den utålmodige. Men, alt i alt meget bra levert, og en klar favoritt blant Øyakonsertene denne åpningsdagen. Må heller ikke glemme å nevne ”The Wilhelm Scream” som også var fantastisk å overvære.
PS! DJ-settet han leverte på Sukkerbiten etterpå under Øyanatt var for øvrig helt magisk. Denne mannen kan sin bass.
Foto: Tord Litleskare
Bildegalleri: Øyafestivalen 2011: Tord Litleskare (53 bilder)
|
<< Les flere anmeldelser
|
|
|
|
|
|
