En konsert med Honningbarna er synonymt med ren energiutblåsning, og det var ikke noe unntak denne torsdagen. Til tross for tidlig konsertstart var det overraskende mange som hadde tatt turen allerede, noe bandet informerte om at de overhodet ikke hadde ventet seg. Folk nikka og gynga med til låter som på kort tid har blitt både kjente og kjære. Vokalmessig hadde ikke Edvard den helt store dagen, men tok igjen en del med sitt strålende engasjement.
Låter fra både den første Ep’en og deres eneste fullengder kom på løpende bånd. I tillegg spilte de èn eller to nye låter. Jeg skal ikke gå i noen dyptpløyende analyse av disse, men bare fortelle at det låt...ja, som Honningbarna. Rimelig lik oppskrift som tidligere. Og det funker jo fint det. Rent teknisk har jeg sett de tightere før, uten at det egentlig hadde all verden å si. Engasjementet og entusiasmen var fullstendig tilstede.
En gruppe fans hadde sikra seg plass lengst frem og sang og ropte såpass at bandet tydelig ble rørt. Sånt er gøy. Honningbarna leverte et intenst show og beviste nok en gang at når man snakker om norsk rock anno 2011 er det ikke mulig å komme unna disse rakkerungene.
Foto: Jan Erik Svendsen
