Kvinneskikkelsen, innhyllet i flagrende, løstsittende plagg og skjult bak uryddig, mørkt hår, beveget seg med manende bevegelser, som en trollkvinne, mot midten av scenen. Der brøt hun den urovekkende stemningen med de første strofene av Jerome, fra Lykke Li-albumet Wounded Rhymes.
Disse første øyeblikkene fra Lykke Li sin konsert på årets Øyafestival, er temmelig betegnende for den magiske timen som fulgte. Ytterst gjennomtenkt, men svært enkel bruk av lys, farger og røyk - og ikke minst lyd - skapte nesten utenomjordiske stemningseffekter. Tankene gikk til Fever Rays marerittbestrødde eventyrkonsert på Sjøsiden for to år siden, samtidig som Lykke Li også klarte å holde tusenvis av publikummere i sitt eget melankolske grep.
Den Wounded Rhymes-tuftede konserten gav også plass til innslag som Dance, Dance, Dance (Youth Novels) og den nesten kjedelig rolige coverlåta Please Stay. Førstnevnte fikk folk til å nynne med til de nydelige koringene, mens sistnevnte ble reddet av et intenst trommeparti og et kuldegysende orgel. For ikke å glemme en innmari kul The Knife-cover i instrumentalversjon!
Men fredagens konsert stod først og fremst i dysterskitne, psykisk skadeskutte Wounded Rhymes sitt tegn. Nedstrippede I Know Places ble flott fremført: Med obligatorisk ekkoeffekt på vokalen som omtrent fikk stå alene i låta, men fulgt av rørende nynning fra resten av bandet. Vakre I Follow Rivers la et dryssende teppe av magi over forsamlingen, som sang som et spøkelsesekko med på det fengende refrenget. Dessuten fulgte en tøff temposenkning på slutten av låta.
Den smarte bruken av lysanlegget fremhevet de ulike låtene på imponerende vis. Den helsorte scenen var for det meste fylt av kun røyk og hvitt lys som gav en perfekt trolsk, kjølig stemning. Så da scenen innimellom skiftet til rødt, til diskré grønt, hadde det en utpreget effekt.
Rich Kid Blues ble innledet med skarpe lysglimt som blinket i takt med den krigerske trommerytmen. Fantastisk virkningsfullt! Lykke Lis aggresjon ble hamret ut på cymbal og trommer, mens hun vaklet rundt som en svensk skogsheks, med ett badet i rødt lys. Tøft! Og på Youth Knows No Pain ble kun Lykke og trommene hennes symbolsk farget av det blodrøde lyset: “Come on honey, blow yourself to pieces!”. Dette var imidlertid en av svært få låter (sammen med Love Out Of Lust) som ble noe skjemmet av litt ullen og støyende lyd - men det hindret heldigvis ikke folkemengden i å juble og synge med.
Alt i alt viste Lykke Li og bandet at de vet å utnytte konsertformatet til fulle, rett og slett. Både når det gjaldt bruk av lys- og røykanlegg, lydanlegg, samt den musikalske friheten formatet gir og den potensielle effekten som ligger i publikum. Lykke trådte til med knallkule impropartier; hun sang i stemmevrengende megafon, lot rytmene løpe fullstendig løpsk, satte ett eller annet gærent kor på repeat og lot kordamen overta mye av syngingen på Love Out Of Lust.
Og etter å ha fremført en oppstylet versjon av monsterhiten Get Some, som sendte jubel, dans og hopp gjennom forsamlingen, gjorde Lykke Li et overraskende, Janelle Monáe-lignende stunt. Alt lyset, som hele tiden hadde vært diskré, ble med ett skrudd på og rettet mot publikum, som et klart signal om at konserten var over. Noen mennesker begynte å bevege seg mot utgangen, men det store flertall ble stående i håp om et ekstranummer - som heldigvis kom.
Til massiv jubel begynte Lykke Li å synge den nedstrippede, countryinspirerte klagesangen Unrequited Love. I seg selv en nydelig prestasjon, spesielt vakker når samtlige bandmedlemmer stemte i som kor. Og etter å kun ha brukt publikum som klappeinstrumenter gjennom konserten, klarte Lykke å gjennomføre følgende stunt.
Ved siste strofe signaliserte den lille, sortkledde skikkelsen at publikum skulle synge med, være med og avslutte hele forestillingen. Dette var i seg selv en imponerende manøver, da hun risikerte at den vakre avslutningssangen kunne falle skikkelig på rumpa. Derfor var det ekstra sterkt da hun dirigerte folkehavet med stødig hånd og fikk det til å synge samstemt: ”Aaaaah, my love is unrequiteeeeeeed”… En grøssende flott avslutning. Og, Lykke? Din kjærlighet er ikke ubesvart.
Foto: Erik Moholdt, Steffen Rikenberg
