I utgangspunktet var settingen perfekt. Sola var i ferd med å senke seg litt lavere på himmelen, det var varmt og fint sommervær og mange frammøtte. Flere av låtene, da i hovedsak fra den selvtitulerte førsteplata som Contender og Come Saturday, fungerte godt, og man kunne bare lukke øya og sveve med.
Men en god del av låtene ble også ganske så uinteressante, og The Pains Of Being Pure At Heart klarte ikke å overføre alt fra studio til scene like bra. Når bandet også kan sies å være relativt introverte så kan man ta seg i å kjede seg litt mellom slagene.
Det som er så fint med bandet på plate er at melodiene er så kraftig til stede, og klarer å trenge igjennom alle lagene med fuzz og støy. På deler av låtene de spilte på Øya var ikke det tilfelle, og da blir ikke låtene lenger like gode. Misforstå meg likevel rett her, det var ikke slik at det var en kjip konsert. Jeg hadde det ganske fint i sola foran Sjøsiden jeg, og sang med på de beste låtene. Det har seg bare slik at de denne ettermiddagen iblant fungerte dårligere live enn på plate. Og så kan jeg jo avslutte med å være litt blærete og si at de var mye bedre da jeg så de live på en liten klubb i New York i 2009, for det var de. Æsj, indie-kred!
