En liten busstur fra Bergen, på Askøy, ligger idylliske Kollevåg. Musikkfestivalen Lost Weekend ble arrangert her hver sommer fra 2001 til 2010. I løpet av disse ti årene kunne man oppleve oppsiktsvekkende mye bra musikk på Kollevåg. En betraktelig andel av norsk musikks elitedivisjon spilte her en eller flere ganger. I tillegg huset festivalen svenske størrelser som The Cardigans, The Ark, Timbuktu og Veronica Maggio, samt enda større internasjonale artister som Gillian Welch, Grant-Lee Phillips, Flaming Lips og selveste The Waterboys.

På tross av mye bra musikk og et stort publikum, sleit Lost Weekend med økonomien. Og det ble etterhvert klart at festivalgjengerne ikke ville få sin faste Askøy-musikk-helg sommeren 2011. Så sent som i april i år uttalte styreleder Kjell Lisund til NRK at han ikke visste om det ble en midlertidig eller permanent pause, men at det definitivt ikke ville bli arrangert Lost Weekend denne sommeren.

Imidlertid skulle det bli festival likevel. Noen ildsjeler laget et prosjekt. De opprettet en facebookside for alle som ønsket seg festival på Kollevåg også i år. Om siden fikk over to tusen tilhengere i løpet av to uker, skulle festivalen realiseres. Den fjortende og siste dagen ble det magiske tallet passert. Losten 2011 var et faktum.

Musikknyheter.no presenterer her fire utvalgte anmeldelser fra festivalen, før vi avslutter med en post-festival-samtale med presseansvarlig og assisterende festivalsjef Thomas Dahl Birkeland.


Norma Sass

De fem unge jentene i Norma Sass fikk den hyggelige, men også svært vanskelige oppgaven med å åpne Losten 2011. Kun 20-30 tilskuere befant seg nær scenen i sekstida fredag ettermiddag. Men på tross av det begredelige publikumsoppmøtet leverte jentene en fin konsert.

Norma Sass' deilige og melodiøse poprock har spesielt ett element som skiller dem ut fra massene av lignende band og gir dem identitet og særpreg. Dette elementet er Thea Glenton Raknes' stemme. Den er lys, myk og feminin, men samtidig akkurat passe raspete og fandenivoldsk til at den blir noe mer enn bare enda en søt kvinnelig vokal. Raknes' stemme nærmest danser avgårde på egen hånd og man vet aldri helt hvilken retning den skal ta. Dette gjør musikken mer uforutsigbar, og det er positivt.

Konserten domineres av bandets nylig utgitte debutalbum Hunting For Treasures. I tillegg får vi servert Born in the 80s fra EP-en A Dance of Victory the Morning After (2009) samt den nye låta Ophelia. Sistnevnte gjør ikke så mye inntrykk, men låter som Holy Night, Robbery, So Hip They're Hopeless og June står frem som høydepunkter. Spesielt sistnevnte, som avslutter konserten, er en skambra poplåt.

Det hele svekkes litt av at både Raknes' vokal og Susanne Benjaminsens gitarspill liksom forsvinner litt ut i ettermiddagsvinden. Lyden kunne med fordel vært enda bedre. I tillegg til at publikumsoppmøtet altså er ganske dårlig. Norma Sass leverer uansett en fin festivalåpning. Vi får nok se mer til dette bandet i årene som kommer. Med en ny plate på nivå med Hunting For Treasures (eller forhåpentligvis enda litt bedre) tipper jeg vi kan oppleve Norma Sass på større scener, på større festivaler, seinere på kvelden, og med et betraktelig større publikum i løpet av et par år.





picture


Rumble in Rhodos

«Strukturert villskap – med refreng!». Ordene tilhører Dagbladets plateanmelder Eirik Kydland i et forsøk på å beskrive Rumble in Rhodos' nyeste singel Soft Insulated Days. Det er en treffende beskrivelse, som fint også kan brukes om bandets tredje studioalbum, Signs of Fervent Devotion, i sin helhet. Musikken er støyete, intens og tilsynelatende fullstendig kaotisk, men jo mer du lytter til det, desto mer åpenbarer melodiene seg. Strukturert villskap, ja. Flotte poppete melodier bak et komplekst og særpreget lydbilde.

Rumble in Rhodos spiller hovedsakelig materiale fra Signs of Fervent Devotion. Låter som White Dancing, Celebrate the Abundance, Carve Visage og allerede nevnte Soft Insulated Days blir konsertens høydepunkter. Det er støyete og intenst, men bak alt kaoset ligger altså melodiene og lurer.

Et irriterende element under konserten er at Thomas Bratlies vokal drukner blant instrumentene. Dette er synd, for Bratlies skrikende, lyse stemme er en viktig kontrast til bandets harde gitarriff. Når vokalen blir såpass sped, mister bandet litt av sitt særpreg, og låtene blir nesten litt vanskelige å skille fra hverandre. Men det var fett altså. For all del. Jeg tror ikke det finnes så mange tøffere band i landet vårt enn disse Follo-guttene. Bare så synd med vokalen.





picture


Major Parkinson

Major Parkinson kom til Kollevåg for fjerde gang, etter å ha spilt på Lost Weekend i 2003, 2005 og 2007. Det er imidlertid en stor forskjell på bandet den gang og nå. Så sent som i 2007 var Major Parkinson et band som ennå ikke hadde gitt ut debutalbumet sitt. Nå har bandet gitt ut to både kommersielt og kunstnerisk suksessfulle plater, og etablert seg som et særegent band som ikke helt låter som noe annet.

Superfamily og CC Cowboys, som spilte tidligere på fredagskvelden, trakk veldig bra med folk. Innen Major Parkinson har ankommet scenen har imidlertid mange forsvunnet. Klokka er nesten to, det har begynt å regne igjen, mange er nok på nedadgående rus, en del har reist hjem, noen har dratt til campen for å fortsette festen der. Med tanke på publikumsoppmøte blir altså denne konserten et voldsomt antiklimaks, men Major Parkinson virker ikke å bry seg nevneverdig om det. Bandet leverer en solid og energisk konsert.

Major Parkinsons musikalske univers – et slags skranglete, teatralsk og vindskeivt Tom Waits møter The Pixies – er fascinerende nok i seg selv. Bandets virkelige styrke ligger imidlertid i at de kombinerer disse særegenhetene med en imponerende meloditeft. Akkurat i det man tenker at Major Parkinson har tatt det teatralske og tullete litt for langt, at det hele er i ferd med å skli ut, at det bare blir masete og irriterende, da kommer det noen fete gitarriff og tar oss tilbake til rockens verden. Gitarriffene er ofte tunge, prog-aktige og – som i Death at the Candystore, 197 og Sanity Fair – ekstremt melodiøse. Spesielt Sanity Fair blir et stort høydepunkt, sammen med den superfengende og ganske tøffe Bicycle!. Da Major Parkinson går av scenen langt ut i den kollevågske sommernatten er Lostens første dag ferdig, og jeg skribler ned «festivalens foreløpige høydepunkt» i notatboka jeg har i lomma.





picture


Kitchie Kitchie Ki Me O

Sist ut på Losten 2011 er «supergruppa» Kitchie Kitchie Ki Me O, bestående av tidligere medlemmer fra Madrugada, Richochets og My Midnight Creeps. Mange, undertegnede inkludert, har et noe anstrengt forhold til begrepet «supergruppe». Det er ikke alltid slik at talentfulle musikere makter å skape noe bra sammen i nye omgivelser. Supergrupper sliter ofte med å lage noe i nærheten av hva medlemmene presterte med sine tidligere band. Supergrupper sliter ofte med å leve opp til sitt navn og sitt rykte.

Kitchie Kitchie Ki Me O har imidlertid nylig utgitt sitt selvtitulerte debutalbum, og med dette bekreftet en gang for alle at det ikke er snakk om noen dårlig kopi av Madrugada eller noen andre av medlemmenes tidligere prosjekter. Selv om Kitchie Kitchie Ki Me O spiller skitten, mørk og bluesy rock'n'roll, slik også forgjengerne gjorde, er det likevel særegent. Jeg tror det har noe å gjøre med saksofonen, som utgjør en essensiell del av lydbildet. Og den to sortkledde jentene som står bak og korer på nesten alle låtene. Og at dette bandet er enda mer intenst enn noen av de tidligere nevnte bandene, til og med My Midnight Creeps.

Som sentrum i Kitchie Kitchie Ki Me O sitt sound finner vi Alex Kloster-Jensens gitar. Det er denne som er selve musikkens dreieskive. Frode Jacobsen på bass, Dag Stiberg på saksofon, Anders Møller på perkusjon, Behzad Farazollahi på trommer og de to kordamene i bakgrunnen – alle disse utgjør viktige elementer i musikken, men det er gitaren som styrer showet. Kloster-Jensen trakterer sin gitar som om den skulle vært en forlenget del av hans egen kropp, slik alle store gitarister gjør, og det ser ut som om han har det utrolig fett der han står.

Mer enn enkeltlåter er det helheten som er det viktige i denne konserten. Bandets debutalbum har sin kanskje største styrke i det stabilt høye nivået. Det er vanskelig å velge seg ut en eller to låter, på godt og vondt. Det er likevel en låt som bør trekkes ekstra frem fra denne kvelden, og det er avslutningslåta, den nesten åtte minutter lange Everything Burns. Det blir konsertens absolutte høydepunkt. Det er skittent, det er intenst, det er groovy, og det er veldig, veldig tøft.

Så er det over. Ingen ekstranummer. Festivalen er ferdig. En viss tomhet overvelder meg. Kitchie Kitchie Ki Me O har manet frem en nesten hypnotisk stemning, og overgangen blir enorm da jeg innser at jeg jo egentlig befinner meg langt ute i en skog på Askøy. Litt på samme måte som når kveldens siste konsert på Roskilde er over, og du sakte, men sikkert kommer til hektene og innser at du surrer rundt på et enormt, opptråkket jorde noen mil utenfor København. Veien fra magi til hverdag er kort, tenker jeg mens jeg går gjennom skogen og merker at jeg savner Madrugada litt mindre enn jeg gjorde før i kveld.





picture


Epilog

I etterkant av festivalen tar jeg en prat med pressesjef og assisterende festivalsjef Thomas Dahl Birkeland. Han forteller at de er godt fornøyd med gjennomføringen av Losten 2011. Man hadde håpet på et sted mellom 1000 og 1500 publikummere hver av dagene. Det kom omtrent 2000 publikummere i løpet av helgen, 1400 av dem var der på lørdag. – Vi er fornøyd til tross for at vi helst skulle hatt flere folk på fredagen, forteller Dahl Birkeland. Men det tar jo tross alt tid å bygge et publikum, legger han til.

Både musikk og fest. På 2000-tallet eksploderte festivalmarkedet i Norge. Det fantes knapt et sted i landet som ikke hadde en musikkfestival å vise til. Så kom finanskrisen, og mange eksperter spådde en brå slutt på veksten. Noen festivaler har da også gått konkurs, men det er bemerkelsesverdig hvordan det stadig popper opp nye over hele landet. Festivalforsker Lennart Fjell har hevdet at det aldri vil bli for mange festivaler, og at det alltid vil være marked for noe nytt. – Publikum i dag begynner å bli kravstore. Det er ikke bare å kaste innpå hva som helst – da kan man like godt arrangere en stor fest, og la en DJ spille musikk. Helst må det være litt spesielle scener og spesielle plasser festivalen er på, uttalte Fjell nylig i BT (Se «Kulturfestene som skaper samhold» på bt.no). I tillegg understreker Fjell at det ikke bare er musikken som er viktig, men også det sosiale. Folk drar på festival også for å ha det kult, treffe folk, drikke øl og feste.

En unik festival. Losten treffer disse forutsetningene godt. Beliggenheten er utrolig idyllisk – Kollevåg ser nesten ut som en bortgjemt liten stillehavsøy, komplett med fløyelsmyk sandstrand og blågrønn sjø. Festivalens beliggenhet er altså ganske spesiell. Dessuten er det tydelig at festivalen har et lokalt publikum og at det sosiale er viktig. Folk jeg møter i løpet av helgen er hovedsakelig Lost Weekend-gjengangere, og de gir uttrykk for at denne festivalen har en sterk lokal tilknytning. Man kommer på Losten for å møte venner man ikke ville møtt på andre festivaler. Det ville ikke vært det samme å dra på en hvilken som helst annen festival. Sagt på en annen måte: For Losten-deltakerne er Losten unik.

Dahl Birkeland er enig i disse betraktningene. – Losten er i år det største kulturarrangementet på Askøy og den største venners-venner-festen på øyen. Det har vært en tradisjon med festival på Askøy i ti år, og vi er glad for at vi kan ta videre den fine kulturen for musikkfestivaler i Kollevåg, forteller han.

Varierende oppmøte. Samtidig er det en kjent sak at musikkfestivaler kan tippe over i for mye fokus på det sosiale, og for lite fokus på musikken. Dette kan bli et problem, spesielt for de festivalene som har eget campingområde, noe Losten har. Hva skjer om alle bare sitter utenfor teltene sine og drikker? Tenk om ingen gidder å komme på konsertene? Hva slags inntrykk gir dette til de stakkars musikerne som står på scenen og lurer på hvor folk blir av? På Losten var det veldig bra oppmøte på konsertene som gikk forholdsvis sent på kvelden, mens bandene som spilte tidlig møtte en nesten folketom plass foran scenen. Undertegnede fant det litt merkelig at to såpass etablerte band som Norma Sass og Rumble in Rhodos, som var fredagens to første band på hovedscenen, knapt hadde tilskuere. Det var også bemerkelsesverdig få publikummere på festivalens siste konsert i regi av Kitchie Kitchie Ki Me O. Det er tross alt snakk om et av de aller største navnene i norsk rock per dags dato. Jeg spør Thomas Dahl Birkeland om det ikke er slik at Losten-publikummet til tider rett og slett var litt for lite opptatt av musikken?

– En del av utfordringene tidligere har vært at folk har måtte gå femten minutter fra campen til hovedscenen. Losten er en mer intim konsertarena enn hva Lost Weekend var. Men kulturen for å sitte på campen gjennom konsertene finnes tydeligvis fortsatt. Her tror jeg vi må møtes på midten og finne en god formel som fungerer både for publikum, band og arrangør. Det er jo klart kjekkere å spille for et fullspekket område, svarer pressesjefen.

Boltreplass for unge band. Losten 2011 hadde i tillegg til hovedscenen en egen ungdomsscene. Her fikk ti utvalgte band muligheten til å vise seg frem. – Ungdomsscenen var et iniativ vi tok sammen med de lokale arrangørgruppene Askøy Rock Klubb og Askøy Live. En del av profilen til Losten går på å trekke frem det ukjente fra regionen, og å ha en egen scene for slike band passet godt til konseptet. Arrangørgruppene fikk ansvar for å booke artister her, samtidig som de fikk ansvar for avviklingen av disse konsertene. Bandene som spilte var en blanding av lokale Askøy-band og andre som har skilt seg ut på mønstringer som Rock 12-24, UKM og Eggstockfestivalen, sier Dahl Birkeland.

Hvordan hadde så artistene det på festivalen?

– Erik & Kriss var nærmest i ekstase etter å ha spilt. De storkoste seg både før og under konserten. Og Major Parkinson, som leverte det råeste liveshowet vi har sett på mange, mange år, koste seg veldig under hele festivalen. De ble faktisk igjen for å campe og få med seg lørdagen som publikumere, forteller Dahl Birkeland.

Til slutt stiller jeg det uunngåelige spørsmålet. Blir det festival også neste år?

– Klart det blir festival neste år også, vi er jo såvidt begynt! Vi er klar til en ny sommer med godstemning og beachparty i Kollevåg. Bookingtankene er allerede i gang, og vi har mange gode ideer til hvordan neste års festival kan bli enda bedre enn i år, avslutter festivalens pressesjef.

picture


Alle konsertfoto: Stig Pallesen / StiPa Photography.

Foto av festivalsjef Viggo Randal (til høyre) og assisterende festivalsjef og pressesjef Thomas Dahl Birkeland: Kristian Pletten / www.kristianpletten.com

For oppdateringer om neste års festivalplanlegging, og for bookingønsker og andre innspill til festivalen, sjekk ut facebook.com/losten2011 eller send en mail til godstemning@losten.no