Det har gått en god måned siden Battles slapp oppfølgeren til skamroste Mirrored. I mellomtiden har trioen fra Statene, nærmere bestemt New York, vært innom både Japan og en brøkdel av det europeiske kontinent. Nå var turen kommet til lille Oslo og Blå, hvor amerikanerne fikk selskap av våre egne Monothlic og Deathcrush.

Vi kommer ikke unna et par ord om oppvarmingsbandene. Støyrocktrioen Deathcrush, som ble føyd til plakaten i siste liten, har ikke fått rent lite skryt det siste halvåret. Og gjorde heller ikke denne gang skam på hypen. Vokalist Linn Nystadnes, som med Kim Klev i Lydverkets ord "oser unormalt store mengder heitskap" veltet seg rundt i publikum, og frontet en støyete og energisk opptreden.
Etter at Stian Westerhus hadde røket tre gitarstrenger, noe som sier alt om Monothlics knallharde opptreden, var det klart for kveldens hovedattraksjon.

Ian Williams spenner på seg gitaren, Dave Konopka bassen og John Stanier setter seg bak trommene foran et publikum som damper av forventning. Og bang, så smeller det i gang, naturligvis med låter fra ferske Gloss Drop. Hardt, intenst og uten avbrekk fyller Battles det tettpakkede lokalet med imponerende, nytt låtmateriale. Og da de umiskjennelige tonene fra Atlas, låta som kan ta mye av æren for bandets store gjennombrudd, avbryter rekken nyinnspillinger, er hver eneste centimeter mellom betongveggene fylt til randen av organisert instumentalkaos.

Dette er en oppvisning i guts, samspilthet og intensitet. Williams danser lekent mellom keyboard og gitar, Konopka håndterer sin dype bass med stødig hånd. Og Stanier? Vel, han er et kapittel for seg selv. Hardcore-veteranen har rukket å bli 43 år, men viser med intensitet, presisjon og ikke minst utholdenhet hvilken overlegen trommeslager han er. Allerede halvveis ut i setet er Staniers skjorte så dryppende våt at trommeskinnet fylles med en innsjø da han reiser seg for å slå på den alltid like oppsiktsvekkende høye cymbalen. Skjorta vrenges av, og Stanier fortsetter ufortrødent.

Først etter nærmere en time tar bandet en pustepause, da bassist Konopka griper mikrofonen: - We're trying really, really hard to become your favorite band. So we hope it's working. Og det gjør det. Publikummerne, deriblant Deathcrushs to bedre halvdeler, vrikker seg rundt i den svette mengden, mens bandet fortsetter setet med låter som Ice Cream, som sammen med nevnte Atlas må sies å være aftenenes høydepunkt. At gjestevokalister som Matias Aguayo og Gary Numan er digitalt tilstede gjennom to store skjermer, legger ikke akkurat noen demper på det hele.

Da havet av deliig lydkaos omsider stilner, gliser publikum om kapp med applausen, vel vitende om at de har vært med på noe stort. Og mens alle venter på at også Stanier skal returnere til scenen for en siste innsats, benytter Williams anledningen: - You guys say Oslo is the most expensive city in the world. I say it's worth every kroner. Og da Stanier fortsatt ikke dukker opp, fortsetter han: - John quit the band, we're having auditions now (les: Battles mistet i fjor sin frontmann Tyondai Braxton), til stor fornøyelse for publikum. Men Stanier krabber seg tilbake, og skyller oslopublikummet ut i høstnatta med en siste bølge av matterock.

Foto: Anton Ligaarden