Men så forsvant de litt igjen. Medlemmene ble med i andre band og prosjekter. De var visstnok litt lei av hverandre etter masse turnering. Og nå er det hele fem år siden debutalbumet kom ut, en liten evighet i musikkverdenen.
Vel, nå er de tilbake. Med den nye singelen Dale Disco, og snart også med albumet 120 Days II, som slippes 7. november. Og med konserten på Verftet denne fredagskvelden, kan undertegnede konstatere at 120 Days ikke bare er tilbake, men at de er tilbake i kanonform.
Det som først og fremst gjør dette bandet så fascinerende, er det drivet de har. Det er massivt. Musikken durer avgårde, den strekkes, tøyes, dras ut enda mer enn på plate, og man forstår at dette er musikk som først og fremst er ment for scenen. Med all respekt for studioalbumet, der er på scenen dette bandet virkelig kommer til sin rett. Det er her de kan tøye musikken til bristepunktet.
120 Days er kanskje rock – det var i kategorien rock de vant Spellemannsprisen, og det er i underkategorier innen rocken de gjerne blir plassert. Men det virker likevel helt naturlig at bandet spiller på en elektronisk musikkfestival, for dette er rock på elektronikaens og technoens premisser. Javisst er det gitarer og trommer, men først og fremst er det lange komposisjoner som beveger seg avgårde med den samme hypnotiserende utviklingen technoen vanligvis gjør.
Disse lange låtstrukturene har en enormt kul effekt. De gjør at man som publikumer blir fullstendig hypnotisert, man blir fanget i 120 Days' musikalske og kunstneriske univers. Musikken har den samme effekten som velkomponerte filmscener – man blir stående og måpe og man klarer ikke å riste seg løs. Det skjer noe hele tiden, selv om det kanskje bare er små nyanser og detaljer, men hele tiden utvikler musikken seg. Om du går på do midt i en 120 Days-konsert, ødelegger du på en måte alt.
Og når Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone tilslutt ebber ut, aner man rett og slett ikke hvor lang tid den har vart. Ti minutter? Femten? Tjue? Dette er musikk som på en måte fjerner tidsbegrepet fra hukommelsen.
Undertegnede våkner lørdag morgen og innser at venstre trommehinne enten er sprengt innover i hodet eller ligger i små biter ut over gulvet på Røkeriet, Verftet. Dette grunnet min plassering omtrent to meter fra høytaleranlegget på den ene siden av scenen. Jeg har ikke hatt en slik post-konsert-øresus siden jeg så et lokalt powerballadecoverband spille på en liten og svett pub i Podgorica, Montenegro, sommeren 2009. Den gangen våknet jeg opp neste dag og lurte veldig på om dette var en verdig måte å ødelegge sin egen hørsel på. Denne gangen, derimot, er jeg ikke i tvil. Intenst øresus resten av helgen er helt greit det, når konsertopplevelsen som forårsaker det er så utrolig bra.
7. november kommer 120 Days II, oppfølgeren til 120 Days fra 2006.
Alle foto: Arild Berge
