satt opp en rekke multimediakonserter i sitt hjemland, Island. To av disse konsertene ble satt opp under Reykjavíks årlige musikkfestival, Iceland Airwaves, i Reykjavíks nye operahus, Harpa.Konsertsalen hvor konserten ble holdt var rigget opp med scene i midten som publikum sto rundt på nesten samme høydenivå som scenen, en meget intim opplevelse. I tillegg var det forskjellige instrument og “gadget”-stasjoner rundt scenen, og det hele var omkranset av dobbeltsidige skjermer både på bakkenivå og over scenen hvor det hele tiden ble spilt animasjoner tilsvarende de fra musikkvideoene og iPod-appen.
Björks visjon av “natur + musikk + teknologi = Biophilia” er drivkraften bak prosjektet, og dette ble vi presentert selveste David Attenboroughs stemme som introduserte hele konserten med dette konseptet, og som drev konserten fremover med små narratives mellom låtene.
Et islandsk jentekor kledd i skimrende kapper kom inn på scenen, før lille store Björk selv tuslet inn på milehøye platåsko og en gigantisk orange hårblokk på hodet. Det gikk ikke lang tid før vi fikk vite hva de forskjellige gadgetene rundt om i rommet ble brukt til; Første låt ut, Thunderbolt, har en meget karakteristisk bass-lyd, og denne ble gjenskapt med en Tesla Coil, et sylinderformet bur som hang noen meter over scenen, hvor det ble skutt ut elektriske ladninger i form av lyn som samtidig skapte denne lyden. Skremmende og imponerende på samme tid.
Konserten fikk dynamikk ved at koret og Björk flyttet på seg på scenen mellom hver sang, slik at publikum i alle himmelretningene etterhvert fikk oppleve konserten forfra. Låta Moon tross sin atonale natur egnet seg godt live, med Björk trampende rundt på scenen i skoene sine i takt med musikken og koret harmoniserende i bakgrunnen. Crystalline var et av de absolutte høydepunktene med et catchy refreng som fikk publikum til å småtrippe smilende på plassene sine rundt scenen. Björk selv var i storform, og smådanset på scenen, smilte til publikum og sjarmerte alle i senk.
Biophiliaprosjektet kom delvis til verden pga iPads og Björks fascinasjon for touch-screens, og dette var også tydelig under konserten, da bl.a store deler av konserten ble styrt fra iPads, og alle musikerne hadde noter på iPad istedenfor tradisjonelle noteark.
Det at alle låtene har visuals som gjenspeiler låta er ikke alltid like heldig i et liveformat, og da det dukket opp videoer på storskjermene med slimåler, virus og lignende ubehagelige ting var det en del blekgrønne ansikter rundt om i salen og et par som forsvant mot utgangen. Musikken gjorde det ikke stort bedre der den bygget opp om ubehaget, men det hele var temmelig fascinerende.
Størstedelen av låtene på konserten kom selvfølgelig fra Biophilia, men vi fikk også noen eldre låter, som Hidden Place fra skiva Vespertine, Mouth’s Cradle og Where Is The Line? fra Medúlla og ikke minst Isobel fra Post i en liten Biophilia-pause midt i settet. Da konserten fortsatte med hennes nye naturelement-inspirerte materiale ble vi også introdusert til nye instrumenter og gadgets, som pendel-harpen; gigantiske svingende pendler som var like visuelt underholdende som musikalsk, en gameleste (blanding av gamelan og celeste), et pipeorgel og en cembalo.
Det hele var en fantastisk berg-og-dalbane, og konsertens vakreste øyeblikk var den nydelige låta Cosmogony som etter alt det atonale og abstrakte vi allerede hadde opplevd ble balsam for sjelen før Solstice markerte slutten på hovedsettet. En slik konsert hadde absolutt ikke behøvd noen ekstranummer i og med at det var en kunstopplevelse mer enn en tradisjonell konsert, men etter enorm jubel og trampeklapp kom likevel en strålende fornøyd Björk tilbake inn på scenen og leverte tre låter til, med Náttúra som siste Biophilia-låt for denne gang.
Foto: Ari Magg
Björk Offisiell Side
