Det som fascinerer meg med Jean Michel Jarre er at fyren til tross for at han har solgt i nærheten av 80 millioner plater, har holdt konserter hvor opp til 3,5 millioner mennesker møtte opp, er UNESCO-ambassadør og gnir skuldre med haugevis av berømtheter, så ser han hver eneste konsert ut som en glad liten gutt som synes det er kjempekoselig at så mange kom.
For selv om det er snakk om til tider svevende musikk, er Jarre en jordnær fyr, og snakker mye mellom låtene. Han forteller om UNESCO og jobben de gjør for å utdanne unge mennesker og at han gir en cent for hver solgte billett resten av livet til deres arbeid. Han snakker om Norge og slenger kyss og “tusen takk, Bergen†flere ganger, mens han hopper opp og ned og ser tjue år yngre ut enn hans 63 år skulle tilsi.
Jeg har nå sett dette showet flere ganger de siste årene, og man blir kanskje litt blasert, men jeg skulle ønske litt mer variasjon. Setlisten til Jarre har, med enkelte unntak, vært veldig lik på denne turneen. Og det er Jarres mest tilgjengelige låter som blir spilt. Personlig skulle jeg ønske det ble spilt litt mer av hans litt mindre tilgjengelig materiale. Konsertens høydepunkt er nettopp når Variation III (som kun finnes på DVD-en Oxygene Live in Your Living Room) blir framført. En eksperimentell tour de force hvor Jarre går amok med improvisasjon og lekenhet, med kamera på brillene.
Men dette er jo den eldgamle debatten: Skal man ta hensyn til den hardbarkede fansen, eller skal man ta hensyn til de som bare er innom for et effektfullt show? Jarre tar det siste valget, og ut fra publikums respons er det nok det riktig av ham.
Selv om det er nok av lasere, røyk, live-cams og projeksjoner, skulle jeg ønske at han tok i bruk lerretet enda mer. Konserten daler en god del i midten da det blir litt stille på effektsiden og intensiviteten, og folk som har vært på Roger Waters' The Wall sitter nok og tenker at Jarre kunne plukket opp noen tips.
Lyden er også til tider litt grøtete, og Industrial Revolution Part 3 er ikke en vakker opplevelse denne kvelden. Soloen er til tider falsk og det er noe som ikke stemmer i arrangementet. Når det er sagt, så har Jarre blitt langt bedre på sin bærbare Moog Liberator, og nå bruker han Thereminen sin helt riktig i et vakkert og dempet musikkstykke som er uutgitt.
På slutten derimot pøses det på med effekter, og på ekstranumrene blir det tilnærmet klubbstemning når han totalt overraskende spiller Teo & Tea og Vintage, sistnevnte en herlig nostalgisk synthlåt. Så skal jeg bære over med at han går tilbake til Pink Floydsk synthrock med Calypso Part 3, siden lyshavet av mobiler og lightere blant publikum skaper en fin nærhet til den sortkledde franskmannen. Som på sin side ser gutteaktig glad og takknemlig ut.
