Gillian Welch kom tidligere i år endelig med nytt album, åtte år etter forrige utgivelse. The Harrow & The Harvest fikk strålende mottakelse og viste Welch og hennes partner David Rawlings på sitt aller beste. I går kom de endelig til Norge for å fremføre sine sanger for første gang i klubbkonsertformatet. Tidligere har de opptrådt på festivalene Down On The Farm og Lost Weekend, men som Welch selv påpekte: ”Det er lenge siden sist”. Hun la til at det er en stor planet. Det bor relativt få folk i Norge, men det er tydeligvis mange Welch-fans. For responsen var så stor at det ble nødvendig med en ekstra konsert på Rockefeller i Oslo, dagen før den opprinnelige som er i dag, mandag 31. oktober.

Det var et forventningsfullt publikum i passelig voksen alder som fylte Rockefeller i går kveld. Alle fikk det de forventet, det de håpet og kanskje også hadde lengtet etter i ønsket om å se og høre Welch og Rawlings fra scenen. Duoen trollbandt publikum i løpet av cirka to og en halv time fordelt på to sett og ekstranumre. De sterke låtene er en ting, men kjemien, timingen og humoren mellom Welch og Rawlings, og mellom musikerne og publikum, bidro til å gjøre opplevelsen unik. I det behagelige scenelyset klarte de på mesterlig vis å skape en stemning som var rørende, morsom og inkluderende. Latteren satt løst, men også klumpen i halsen. Det var behagelig da de rolige låtene ble fremført, og det var applaus og godfot da Welch fant frem banjoen eller økte tempoet på den akustiske gitaren, mens Rawlings herjet med sine utsøkte soloer. Welch har en praktfull stemme, men Rawlings gitarspill er med på å løfte hele konseptet. Så smooth og rå at du skulle ønske han kunne holde på uten stans. På den annen side ble man nesten religiøs idet Welch sin vokal fylte lokalet. De er bare to, men låter som et helt orkester. Oslo-publikummet må også få sin del av æren for at dette ble en uforglemmelig kveld. Stillheten under låtene, responsen til Rawlings´ ferdigheter og mottakelsen etter låtene, motiverte garantert Welch og Rawlings til å gi alt.

picture

Konserten åpnet med Orphan Girl fra debuten Revival (1996), og fortsatte med Scarlet Town fra deres siste utgivelse. Standarden var satt og den ble opprettholdt i større eller mindre grad helt til siste låt, andre gang Welch og Rawlings ble klappet tilbake på scenen, The Way The Whole Things Ends, som også for øvrig avslutter The Harrow & The Harvest. Låter fra dette albumet ble fordelt på begge settene og fremført med innlevelse og overbevisning. Personlig vil jeg trekke frem Hard Times, Tennesse og Down Along The Dixie Line. Vakkert! Og Six White Horses, hvor Rawlings håndterte banjo og munnspill, mens Welch sang og brukte sin egen kropp til å fremkalle rytmen ved å klappe takten på lårene, knipse og steppe. Et glimrende eksempel på hvor lite høytidelig Welch og Rawlings er, og på hvordan enkle knep kan skape god stemning. Man kommer heller ikke utenom å nevne Revelator fra albumet Time (The Revelator) (2001). Dette er Welch sitt mesterverk og en låt som er verd inngangspengene, gjestelista eller akkrediteringen alene. Og gitarspillet til Rawlings her, er bare helt fantastisk! Applausen etter låta viste at den også er en publikumsfavoritt. Elvis Presley Blues og I Want To Sing That Rock´n Roll fra samme album ble også glimrende utført.

Rawlings får også anledning til å synge og paret gjør et par helt ordinære ekstranumre, deriblant en cover av Townes Van Zandt. Det var uansett en strålende aften på Rockefeller i går. Welch og Rawlings var i storform og smilte fra øre til øre. Det gjorde også publikum som ikke ville gå hjem, som ikke ville at det skulle ta slutt. Kveldens publikum har virkelig noe å se frem til. Så får vi bare håpe at amerikanerne vender tilbake til Norge så fort som mulig, kanskje Frognerbadet til sommeren?





Foto: Julia Naglestad/B13.no.

Mer om Gillian Welch her.