Etter minutter, timer, dager og måneder med kribling i magen, entret Justin Vernon scenen i spissen for et liveband på ikke mindre enn åtte. Majestetiske Perth, som også åpner bandets selvtitulerte andreskive, åpnet ballet med kledelig trøkk og pompøsitet.
Og Vernon visste hvordan man frir til publikum.
– This is where my bloodline comes from! But I'm not as Norwegian as you, though.
Etter å ha skrytt av sine norske aner, fortsatte turen gjennom en setliste med tyngdepunkt i låter fra årets utgivelse Bon Iver. Blåsere, fiolin og to (!) trommiser tilførte de innadvendte studioinnspillingene et massivt uttrykk. Med varierende hell. For gapet mellom Vernons intime uttrykk til storband er stort. Vi snakker tross alt om en mann som skrev debutalbumet For Emma, Forever Ago i ensomhet på en hytte.
Å høre den skjeggete Wisconsin-mannens vokalharmonier er som å være stormende forelska og ha kjærlighetssorg på én gang. Da gjør det mindre at den store stemmen bak skjegget skjærer ut i blant, og er langt fra like upolert som på skive. Synd er det imidlertid at intimiteten til tider drukner i det stormannsgale arrangementet.
Men om Bon Iver ikke treffer blink med absolutt alt, har de en prikkfri låtkatalog å lene seg på. Med låter som Minnesota WI og Towers og gamle, gode Blood Bank, Re:Stacks og Creature Fear, framkaller ingen mer gåsehud.
Da amerikanerne takket for seg for andre gang etter en nær to timer lange seanse, var kronprinsparet langt i fra alene i hyllesten. En viktig vitamininnsprøytning før kalde vintermåneder. Bon Iver betyr ikke "god vinter" for ingenting.
Foto: Christina Ulriksen/Gaffa.com
