For en kyniker er det lett å avfeie en Smashing Pumpkins-turné anno 2011 som et Pumpkins-coverband som har fått med Billy Corgan på gitar og vokal, eller som en soloturné med Corgan og tre unge musikere som på sitt yngste er halve hans alder. Da de fire medlemmene i et av nittitallets aller viktigste band i år 2000 annonserte at de la opp var det få som hadde håp om at de skulle finne sammen igjen. Og da originalmedlemmene Corgan og Chamberlain alene vekket bandet til live igjen med småskuffende resultater i 2006, og Chamberlain hoppet av igjen bare tre år senere, så det virkelig ut som det var over for godt. Men heller enn å satse på solokarriere har Corgan fortsatt å spille inn nye sanger under Smashing Pumpkins-navnet og slipper dem på internett en etter en, og i går sto han og hans nye bandmedlemmer sannelig foran oss på Spektrum også – og føltes som Smashing Pumpkins, mot alle odds.

Hvis man ser bort fra den lettere bisarre detaljen at den originale gitaristen James Iha har blitt erstattet med en ny halvt-amerikansk-halvt-østasiatisk gitarist, samt at D'Arcy Wretzky har blitt erstattet med atter en ny kvinnelig bassist, så er Corgans nye band først og fremst bare en gjeng med ekstremt talentfulle og hardtrockende musikere. Overbevisende fremføringer av gamle hits fra de tre første albumene Gish, Siamese Dream og Mellon Collie and the Infinite Sadness ble spilt med et trøkk og et energinivå som tok en rett tilbake til det tidlige nittitall.



Selv om fansen ble bortskjemt med masse materiale fra disse første tre albumene var det langt ifra en publikumsfriende setliste Corgan disket opp med denne kvelden. Over halvparten av den 21 sanger lange totimers maratonkonserten besto av lite kjente B-sider og fullstendig nytt og uutgitt materiale. For mange publikummere ble tålmodigheten satt på prøve når man etter hver kjente og kjære Pumpkins-låt stort sett måtte vente i ti minutter på neste mens bandet spilte totalt ukjent materiale fra det kommende niende studioalbumet Oceania. Etterhvert var det ikke få publikummere som i forvirring og desperasjon brøt ut "NINETEEN-SEVENTY NINE!" mellom sangene.

Å spille i over to timer uten stans er noe de færreste band kan komme unna med med mindre de har en virkelig stor og solid låtkatalog å plukke fra. Dette har utvilsomt et band som Smashing Pumpkins, men det var ikke derfor de spilte så lenge: Det var heller på grunn av Corgans sedvanlige stormannsgalskap. Å fremføre så mye fra et uutgitt album var et uvanlig trekk, men han dro det hele i havn takket være den oppsiktsvekkende høye kvaliteten på det nye materialet. Ryktene om at Oceania stilmessig går tilbake til Gish og Siamese Dream ser ut til å være sanne, og slik passet dette materialet utmerket godt inn mellom klassikerne fra disse to albumene. Undertegnede lot seg ikke overbevise av 2007s ujevne comeback-album Zeitgeist, men Oceania-materialet høres så langt ut som det kan være istand til å snu meningen til selv de største skeptikerne av nådagens Smashing Pumpkins. Det var hardt, rått og energisk, og en tilbakegang til de første to albumenes stil uten noen negativ eim av nostalgia-gjennomsyret 90-tallspastisje eller slitsom "finne-tilbake-til-røttene"-desperasjon.

Corgan opptrådde med beinhard seriøsitet hele konserten, og sa ikke et eneste ord til sitt Oslo-publikum før hele to timer uti konserten - og da for å si hadet og dele den glade nyheten om at Oceania er ferdig innspilt og klar til å bli utgitt. Men det var åpenbart at han hadde det gøy: han smilte og lo med sitt band, og så ut til å kose seg riktig i øyeblikk som den lille "bang-bang you're dead"-bridgen under Silverfuck, der han dro på smilebåndet og spøkte rundt. Og at han var fornøyd med kveldens konsert til tross for det relativt labere oppmøtet i Spektrum virket også klart. Og hvorfor skulle han ikke være det? Med obligatoriske spor som Cherub Rock og Bullet With Butterfly Wings fikk han tilfredsstilt alle "casual" Smashing Pumpkins-fans, med klassiske B-sidespor og overraskelser som pianoballaden For Martha fra det oversette fjerdealbumet Adore fikk han tilfredsstilt den hardeste kjernen av norske fans, og med de hele åtte nye sangene, som han var tydelig stolt av, fikk den eksentriske og ambisiøse musikeren også utfoldet seg tilstrekkelig kunstnerisk. En svært så solid aften fra en mann som har begynt å ta mange gode avgjørelser igjen og ser ut til å være inne i sin beste periode på lenge.




Foto: Espen Vestre

Smashing Pumpkins hjemmesider