Bandet som inntok Sentrum Scene søndag kveld var dermed et som igjen har fått norske anmeldere til å rulle seksere uten stans, og den utsolgte konserten var fylt til randen av forventningsfulle mennesker. Og de seks gutta i Fleet Foxes passet på å gi det forventningsfulle publikummet god stemning utenom det vanlige: Da de inntok scenen, ble et digert lerret bak dem fylt av en atomsfærisk bakgrunnsvideo med harmonisk dalende snø. Og det fortsatte å snø på lerretetet i hele de to timene bandet spilte, i vakre bakgrunnsvideoer der snøen falt over ulike bakgrunner som forandret seg i takt med sangene. Det var faktisk lett å havne i julesteming under konserten: de himmelske vokalharmoniene til de skjeggete herrene og den fallende snøen sendte oss rett inn i advent én måned på forskudd, og spesielt under Battery Kinzies sin abstrakte bakgrunnsvideo, hvis mønster minnet om juletrepynt, var det nesten så man kunne lukte ribbe og granbar.
Det var i det hele tatt gjennomført polert og vakkert både musikalsk og visuelt, men konserten kunne nesten føles litt for polert i blant. At bandet opptrådde nesten robotisk profesjonelt og aldri snakket til publikum, og at alle liveversjonene lå svært tett opp mot studioversjonene, bidro også til at man etter hvert kunne begynne å savne større innslag av dynamikk og overraskelser. Når Fleet Foxes' to album og EP-en Sun God i tillegg er svært like musikalsk, og bandet valgte å spille i så lenge som to timer med materiale fra disse, ble konserten på grensen til å være monoton og langdryg.
Etter bandet gikk av scenen sørget derimot fire strålende ekstranummere for å heve opplevelsen betydelig. Først kom Fleet Foxes' hovedlåtskriver og grunnleggende medlem, norskættede Robin Pecknold, helt alene ut på scenen og spilte en fullstendig ny sang for oss på akustisk gitar. At den unge mannen, som selv har uttalt at han lider av sosial angst, presterte å stå på scenen alene og fremføre en ukjent låt uten hverken et band bak seg eller et syngende publikum foran seg, står det stor respekt av. Dette fikk han også, i form av dundrende applaus. Deretter kom resten av bandet ut på scenen igjen og ga oss svært energiske fremføringer av Sun It Rises og Blue Ridge Mountains fra debutalbumet, før de avsluttet med Helplessness Blues, den kanskje aller sterkeste låta på årets etterfølger, i en versjon der bandet så ut til å endelig slippe seg helt fullstendig løs, og riktig sprudlet av energi. Fleet Foxes er så udiskutablet flinke, de er flinkest i klassen, men aller mest givende er de når de våger å slå ut håret litt også.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir
Fleet Foxes' offisielle nettside
