noe som viser seg å fungere utmerket live i samspill med de eldre låtene.Igår var det et engasjert publikum på John Dee som fikk oppleve The Horrors’ spilleglede. Og at gutta gløder for det de gjør var det ingen tvil om. Der indie-band har en tendens til å stå bom stille på scene, knapt røre på seg selv når de spiller og å være mer enn bare litt introverte, er The Horrors en forfriskende levende opplevelse. Gutta kom smilende inn på scena - utseendemessig langt unna den Tim Burton-esque stilen de først ble kjent med - startet konserten med Changing The Rain fra nettopp Skying, og danset seg gjennom den knapt timeslange konserten.
Under hele konserten ble det prosjektert psykedeliske fargemønstre på guttene i bandet, både effektfullt og litt forstyrrende. Mulig det egentlig skulle prosjekteres på bakveggen, men med et så lite lokale som John Dee er dette vanskelig å få til.
Bassist Rhys Webb sto for kveldens mest funky moves, mens vokalist Faris Badwan med sin særegne stemme gir musikken til The Horrors like stort særpreg live som på plate. Sistnevnte hadde også god kontakt med publikum til tross for at han tilbragte store deler av konserten godt gjemt under panneluggen. Gutta er enormt samspilte og der musikken på plate kan bli i overkant monoton til tider, er den sprudlende, leken og livlig live. Singelen I Can See Through You, også denne fra Skying, fikk kveldens første store jubel, og fikk publikum til å danse foran scenen.
Selv om The Horrors har gitt ut 3 studioalbum og 2 EP’er, kan det virke som om bandet er ukomfortable med sitt første album, Strange House, og vi fikk utelukkende høre låter fra deres to siste skiver, Skying og Primary Colours. Selv om disse er strålende album var det nok en del som savnet å få høre låter fra skiva som startet det hele. Endless Blue var med sin nydelige overgang fra rolig ambient ballade til uptempo punkrock kveldens første høydepunkt, og ble veldig godt mottatt av et hengivent publikum som danset og sang med.
Etter dette dabbet konserten litt av, og på Sea Within A Sea fra Primary Colours virket det som om Badwan mistet litt fokus på hva han holdt på med på scenen. Musikken ble fortsatt perfekt fremført, men kontakten mellom vokalist og publikum forsvant og det samme gjorde intensiteten og magien som frem til da hadde vart hele konserten. Mot slutten av siste låt av hovedsettet, førstesingelen fra Skying; Still Life, våknet han imidlertid til live igjen, og kontakten, intensiteten og magien var gjenopprettet. Dette var dessverre like før bandet var ferdig med låta og forlot scenen. Etter en lang pause med insisterende jubel og trampeklapp fra publikum kom gutta smilende tilbake opp på scenen og spilte tre låter som encore.
Her kom et annet av kveldens høydepunkt, låta Three Decades - en svimlende hypnotisk låt som trollbandt publikum. Hva vokalist Badwan gjorde med den håndholdte strobelyskasteren i de få sekundene det varte kan man jo lure på, men låta i seg selv var meget effektfull. Konserten ble avsluttet med en lang og intens versjon av Moving Further Away, før guttene takket for seg for denne gang. En meget fin og stemningsfull konsert som nok havnet litt i skyggen av to andre store konserter som gikk på samme tid i samme kvartal, men vel verdt pengene og tiden for de som hadde tatt turen til John Dee.
