Hva får du om du legger sammen en vokalist med autoritet og grov røst, en bassist med uimotståelig groovy basslinjer, en lynkjapp trommis, en teknisk upåklagelig gitar og en bøtte med testosteron? Jo, du får Clutch.

Etter 20 år og ni studioalbum er Maryland-bandet et velsmurt maskineri. Og ingen var vel i tvil om at hardrockerne ville mette et usedvanlig sultent oslopublikum.

I tillegg til en buffet av låter med vekt på bandets fire siste plater Blast Tyrant, Robot Hive/Exodus, From Beale Street to Oblivion og Strange Cousins from the West, bød Clutch på to splitter nye låter. Også de muskuløse og osende av svett manndom.

Aftenens høydepunkt kom med Mob Goes Wild. Et allerede helpotent publikum tente på alle plugger og tømte all energi så bare en svær dam med svette lå tilbake. For hva annet skal du gjøre når Neil Fallon spytter ut denne tekstlinja?

Condoleeza Rice is nice, but I prefer A-Roni.
And that man on the T.V. who speaks to the dead, you know that man's a phony.
Everybody move to Canada and smoke lots of pot.


En oppvisning i bredbent testosteronrock. Og med denne publikumskarakteristikken fra Fallon, skal vi ikke se bort i fra at Clutch igjen vil sette sine brede bein på en norsk scene om ikke altfor lenge: – This is the best crowd we've played for in years.