For å forklare hvor høyt elsket denne mannen er i Oslo, må jeg nok be deg om å dra på en Valentouretteskonsert.
På Rockefeller er gutta på hjemmebane. Her sitter Jokke i veggene, og bandet bestående av Petter Baarli, Petter Pogo, Runar "Kula" Johannessen og vokalist Tarjei Foshaug får en unison hyllest fra et feststemt publikum i det de entrer scenen. Etter hvert fikk vi også stifte bekjentskap med saksofonist Bendik Brænne. En ydmyk og kjærkommen kar med et flott scenetekke. Kul type.
Noe av det som gjør en Valentourettes-konsert så spesiell, er at alle i salen kan alle sangene. Helt utenat, og med en innlevelse de sjelden gir til noen andre band. Folk skriker om hverandre, og prøver å synge høyest. Det blir en konkurranse om å hylle Jokke høyest. Hvem av oss elsker Jokke mest? Den fandenivoldske stemninga som koker opp foran scenen under Verdiløse Menn, Sola Skinner og Aldri Stol på En Fyllik er rett og slett enestående.
Vokalist Tarjei Foshaug fungerer praktisk talt kun som en forsanger. Han synger de første par ordene, så tar et fullsatt Rockefeller over. Alle etasjene er fylt av et av de bredeste spektrene med mennesker jeg har sett. I det jeg kom inn døra, fikk jeg øye på to litt pregede gamle ringrever med hver sin halvliter. Tanken slo meg. Kanskje disse har vært Jokkes venner en gang? At den tanken gir meg gåsehud, sier litt om hvilken posisjon Jokke hadde. Den mytiske legenden er så sagnomsust, så innbanka i folks hjerter at de betaler for å se deler av hans gamle band fremføre sangene hans. Etter hans død.
Stemningen på scenen er upåklagelig, og Petter Pogos blikk er akkurat så sløvt som det burde være. Kula briljerer bak trommene, og tar jevnlige æresrunder for å hilse på oss helt fremme. Han mottar taktfaste jubelrop fra salen, og er helt konge.
Låtene sitter som skudd, alle sammen. Det er fascinerende hvor lik vokalist Tarjei Foshaug er. Stemmen hans er nærmest identisk Jokkes, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd på at det var Jokke som stod der denne kvelden.
En ulempe med å fremføre Jokke-låter, er jo at alle låtene er like elsket. Publikum blir ikke fornøyd før du har tatt alle sammen. Jeg må vedgå at jeg savnet et par nummer i går. Det gjorde vi nok alle. Alle har sine favorittsanger, og vi får være fornøyd med de vi fikk. Ekstranummeret ble Halv, og rundet av kvelden. En gammel traver fortalte meg etterpå at det var "akkurat som før".
Imponerende.
Alle foto: Erik G. Lysø
Espen Andreassen på Twitter
