Jeg er en Paskaliever
Noen ganger får man en musikalsk ereksjon som man ikke trenger å skamme seg over. Alle rundt deg skjønner hvorfor den oppstår, og den er sannsynligvis på plass hos dem også. I går leverte Mikhael Paskalev 2012s beste konsert, og det allerede i februar.
Mikhael og bandet går på scenen til øredøvende jubel fra et fullstappet John Dee. Denne konserten er det mange som har sett frem til, og spesielt gledet mange seg til å høre låter de ikke tidligere hadde hørt. Alle kunne I Spy, noen kunne Susie, og mange kunne Jive, Babe. Det var imidlertid stor spenning rundt låtene vi ikke kunne, som Sayonara Saigon, Jailhouse Talk og Brother.
Paskalev åpner festen med Susie. Han gjør låten på egenhånd, og med det strammer han buen, og sender pilen rett i sjela hos de fleste i publikum. En nydelig poplåt, fremført av mannen som kommer til å gå ned i historien som en av de aller beste vokalistene og låtskriverne vi har.
Allerede som låt nummer to gjør Sayonara Saigon sin ankomst. Den er like forbaska sexy som forventet - etter noen smakebiter servert her og der den siste tiden. Taktskiftet i slutten av låta er intet mindre enn enestående. Det svinger på John Dee.
Paskalev introduserer bandet, med drivende dyktige Joe Wills på gitar. Noen kjenner han fra Eye Emma Jedi - andre ble sjarmert av den smilende engelskmannens sekstitallssveis for første gang i går.
På kor, steelgitar og diverse rytmeinstrumenter finner vi Merete Pascual, også kjent som Billie Van. Jonas Alaska fungerer som gitarist, pianist og korist. Jørgen Berg Svela trakterer bassgitaren med stødig hånd, og bak trommene sitter Fabian Prynn.
Mikhael Paskalev setter i gang I Spy til enorm respons fra tilhørerne, og det brytes ut i allsang. Det er ganske få av oss som klarer å gå like høyt som Paskalev, og det byr jo på god underholdning. Gjennomføringen av låta fra scenen er fjellstø, og det er klinkende klart at dette bandet - og denne karen - har vanskelig for å trå feil.
Den uhørte låta Jailhouse Talk handler om Johnny og Jennys kjærlighetsforhold mens Johnny er i fengsel.
Også her har Paskalev snekret et uovertruffent stykke musikk. En deilig seig og freidig låt, med et stemningsfullt og godt gjennomført trompetparti som kirsebær på toppen av denne popsuffleén. Publikum responderer med jubel og takknemlighet for at de fikk plass her inne i kveld. Køen gikk nemlig relativt langt opp i trappa.
Paskalev dedikerer låta Brother til sin kompis Torgeir, og viser også her hva vi kan vente av hans kommende plate. Skyhøy kvalitet på samtlige låter, og hele forsamlingen er med det Paskalievers.
Kvelden avsluttes av låta som etter min mening er Paskalevs ess. Låta som ruver på toppen av haugen - C'mon and Jive, Babe. Låta er som en reise gjennom det musikalske landskapet Paskalev befinner seg i, både følsom folk, prangende pop, og rivende rock.
I det øyeblikket i åpningspartiet Jørgen Berg Svela entrer bassen går det et grøss gjennom kroppen. Den er som bursdag og julaften på samme dag for musikkinteresserte, denne låta her. Heldigvis gjennomførte bandet låta med like stor autoritet og stødighet som jeg hadde håpet. Sluttpartiet i låta er et av de kuleste noen sinne, og når bandet korer Paskalev her - ja, så er det bare å legge seg ned og hylle et av Norgeshistoriens aller beste orkestre.
Dette er den beste by:Larmkonserten jeg har vært vitne til, dette er den artisten jeg har mest tro på i 2012, 2013, 2014 og helt til pesten tar oss.
Mikhael Paskalevs plate kommer etter sigende rundt sensommertider. Det er ikke noe å lure på engang.
Espen Andreassen på Twitter
|
