Bandet har imponert mange de siste 18 månedene, da de plutselig presenterte seg selv som Norges nye indierockhåp. På Klubbscenen under Øyafestivalen i fjor viste de hva de var verdt som liveartister, og posisjonen som et forrykende liveband har de befestet med en rekke gode opptredner siden.
I går gikk bandet på scenen med en sykdomsherjet vokalist i Nordfjordingen Alexander Pavelich, som likevel leverer en meget kontrollert vokaljobb. Gjennombruddslåta Crucified kommer tidlig i settet, og den belyser hvorfor Eye Emma Jedi skiller seg fra andre indierockband - kreative riff og superfengende refreng uten falsett.
Gitarist Andrew Murray er en ordentlig hurragutt der han står og behersker gitaren med den største selvfølgelighet. Han er allerede en rockestjerne - smiler konstant og danser med den karakteristiske afroen sin. Hele bandet viser en aldeles nydelig spilleglede som smitter over på publikum.
Dan Croll med bassen høyt oppunder brystkassa er også en svært likandes figur på scenen - og disse to er de reneste reinkarnasjoner av henholdsvis Jimi Hendrix og Buddy Holly. Kule folk, med kule looks.
Eye Emma Jedi viste også i går hvorfor de er å betrakte som et liveband. Låta Brother er skapt for konserter som dette. Småtrangt i en kjeller, og stappa foran scenen. Hyggeligst blir det riktignok under P3-hiten Lights, som de fleste i publikum kjenner til, og elsker.
Gutta formidler musikken sin slik man forventer av en slik sound, med en ren spilleglede og dyktighet.
Tidligere denne uka slapp også bandet to nye låter, gledelige friske pust. Umiddelbart hitpotensiale i Wounded Eyes og Sin, og publikum gir god respons.
Det var deilig å være publikummer på John Dee i går.
Espen Andreassen på Twitter
