Publikum be sjarmert i senk av verdens hyggeligste mann, låtskriver og vokalist Jeff Tweedy, som virkelig vet hvordan man skal kommunisere med fansen mellom nummerne, og de ble imponert i senk av en av verdens mest guddommelige nålevende gitarister: Nels Cline. Cline, som utenom Wilco også har spilt blant annet for Sonic Youths Thurston Moore, ble for et par måneder siden av Rolling Stone Magazine kronet som en av tidenes hundre beste gitarister, og det finnes få like store eksperter på gitarstøy i dag.
Og støy serverte ham oss rikelige mengder av. Slik ble velkjente klassikere som Poor Places fra Yankee Hotel Foxtrot, eller Via Chicago fra Summerteeth, spritet opp med herlige mengder nådeløs støyeksperimentering, som grundig filleristet det takknemlige publikummet. Men en Wilco-konsert er alltid en uforutsigbar og høyst dynamisk affære - etter all støyen overrasket Tweedy oss med en versjon av A Ghost is Born-høydepunktet Spiders (Kidsmoke) der originalens kjølige og maskinelle lydbilde var erstattet av varme visesang-vibber. Plutselig var all smaken av kraut borte, og Tweedy demonstrerte på elegant vis at country-låtskriveren i ham alltid er og var tilstede - selv under bandets mest eksperimentelle faser.
Tweedys evne til å skrive korte og fengende pop- og countrylåter kom ikke til syne før et stykke uti kvelden, ettersom konserten ble åpnet av tre av bandets mindre radiovennlige (men aller sterkeste) låter. Tresangsrekka One Sunday Morning, Poor Places og Art of Almost tok til sammen over en halvtime å gjennomføre, og i løpet av denne tiden ble publikum bortskjemt med så mye tilfredsstillende jamming, gitar-maktdemonstrasjoner og makeløse overganger at det var vanskelig å forestille seg hvordan et band skulle klare å følge opp en slik start. Og der lå konsertens eneste svakhet: Det er litt farlig å åpne setlista så sterkt at man gir publikum følelsen av å kunne dø lykkelig allerede etter de tre første sangene. At denne intense delen - som så avgjort hadde fungert som konsertens absolutte klimaks -kom så tidlig, betydde at vi publikummere rakk å samle oss før det hele var over, og å innse at vi slettes ikke skulle dø, men at det fantes noe etter Wilco på Sentrum Scene - og at dette "noe" het "mandag morgen".
OBS: Musikknyheter.no fikk ikke tillatelse til å ta bilder under konserten. Bildet du ser er fra Wilcos konsert på Øya i 2009. Foto: Amund Ostbye
