Konserten starter med en film som presenterer Timbuktus prosjekt i Senegal. Prosjektet er et samarbeid mellom Timbuktu og Plan, som dreier seg om bygging av et studio for barn og ungdom i Dakar. Alle billettinntektene går til dette prosjektet.
Det er begrenset med ytringsfrihet i Senegal, men man får si omtrent hva man vil i musikken. Derfor har hip hop og rapping blitt de viktigste uttrykksformene, og Studio Timbuktu skal gi barn og ungdom muligheten til å gjøre nettopp det.

picture
Med sine to medsammensvorne på henholdsvis keyboard, elektronikk og koring, åpner han selve konserten med låta Bra, bra. Den funker fint, og det er god stemning på et utsolgt Blå. Jeg merker meg at jentene er i flertall (hvert fall foran scenen), og at om lag halvparten av publikum er svenske. Det som er interessant, er at det faktisk ikke er så mange erke typiske hip hop-fans til stede, om man skal dømme folk på utseendet. Pene mennesker, for all del, men svært mange man ikke skulle tro likte hip hop. Men så er ikke Timbuktu bare hip hop heller, han er jo Timbuktu.

Det går i ett med slagerne. Han braser på med Dödsdansen, Karmakontot, og Det löser sej. Sistnevnte topper foreløpig programmet, til tross for noen tekniske problemer og koring som ikke helt sitter som den skal. Personlig var det en av de første låtene jeg hørte av Timbuktu i mine yngre dager, og jeg er nok ikke alene der. Det kan kanskje forklare ekstasen over at han spilte den, foruten at det åpenbart er en fet låt.

Videre dukker Vinni opp på scenen, og de drar i gang Let the monkey out. Ikke akkurat en demper på den allerede gode stemningen blant publikum. Strømmen av gode innslag fortsetter med låter som Kapitulera (uten Sundfør, men den satt likevel), Fallskärm og Resten av ditt liv. Stagedive er som regel et tegn på en vellykket konsert, noe Resten av ditt liv er et strålende eksempel på. Dette var nok høydepunktet i hele konserten, over både Det löser sej og Let the monkey out. Ikke fordi han la seg oppå publikum, men fordi han kunne gjøre det.

Det er deilig å være på en konsert der publikum er såpass gira, og spesielt når det holder seg gående gjennom hele konserten. Nå skal det sies at det tok noen låter før det ble så bra som det ble, men når stemningen først var der, var den der for fullt.

Rent musikalsk, vil jeg påstå at dj Mobamas innslag, som utviklet seg fra kul solo rapping til en låt med Timbuktu i spissen, var noe av det mest interessante. Det er alltid kult når artistene tar ting litt på sparket på scenen. Det hele blir så ekte. Det endte som en låt om alle som var på Blå, med andre ord svært inkluderende.

Timbuktu hadde et veldig trygt sett, stort sett bestående av det han visste publikum ville ha. Han hadde rett, og det virket som samtlige i lokalet var fornøyde med det han ga. Meg selv inkludert.



picture
Foto: Kristine Dolonen


Timbuktu på Facebook