Dem om det.
The Sweetest Thrill åpnet kvelden. Disse spiller ifølge eget utsagn «DARK BLUE INDIE MEETS SHOEGAZE-METAL AND CATCHY NOISE-ROCK. THE SWEETEST THRILL IS A SONIC STARBURST BETWEEN HARD-HITTING DRUMS, A LOW TUNED GUITAR AND VOCAL MADNESS.»
Bandet holdt nesten ord. Det var ingen «vocal madness», men en gitarist/bassist og en trommeslager som hørtes ut som et fullt band. Settet besto av fire instrumentale støylåter. Låtene hadde en bestemt struktur med et fengende riff som grunnlag. Oppå dette la de ulike lag med støy og improvisasjoner. Tempoet, presisjonen og det musikalske registeret var imponerende.
The Sweetest Thrill
Neste band ut var danske Lower, et nypunkband og et nytt bekjentskap. Men de unge danskene inviterte ikke publikum til noe varig musikkforhold. Settet var kort med åtte låter, hver på rundt to minutter. De kunne minne litt om Joy Division, spesielt vokalisten med det mørke, korte håret og det uttrykksløse ansiktet. Men etter et par låter viste Lower et begrenset slektskap til den over 30 år gamle inspirasjonskilden fra Manchester. Uttrykket var gjenkjennelig, men melodiene manglet fullstendig. Det som sto igjen var rytme uten sjel.
Lower
Iceage inntok scenen etter Lower. Omtrent som om Kim Larsen og Bellami skulle etterfølge Kim Larsen og Kjukken. For også Iceage består av fire tilsynelatende livstrøtte unge danske menn som spiller monoton punkrock. Men dette bandet spilte med en energi som sto i kontrast til medlemmenes passive holdning. Vokalistens utseende og arroganse ga assosiasjoner til The Stone Roses' Ian Brown. Etter åtte låter hadde han fått nok og forlot bestemt lokalet, tett fulgt av bandkollegaene.
Iceage
Iceage har fått mye skryt for debutplata The new brigade. Musikken som ble levert denne kvelden klarte ikke å finne veien inn i sjela, men føk snarere rett fram, og tvers igjennom kroppen.
The Megaphonic Thrift fra Haugesund rundet av kvelden og sluttet på sitt vis sirkelen som begynte med fin støyrock. Haugesundbandet leverte en solid lydvegg som tidvis er dekorert med vakre lydlige malerier. Første del av settet, som besto av til sammen 12 låter, var mest vellykket. Fine harmonier og fengende melodier tvang seg fram gjennom støyen. Men bråket fikk siste stikk. Og med det stakk om lag halvparten av det halvfulle lokalet.
The Megaphonic Thrift
Sommeren 1990 var jeg som 14-åring på ferie i Gøteborg med foreldrene mine og noen vennepar av familien. Vi var blant annet i fornøyelsesparken Liseberg der fedrene og barna tok en tur med Lisebergbanen, en av parkens berg- og dalbaner. Ungdommen var etterpå enige om at det var en fin tur. En lett rystet far satte ord på opplevelsen for de voksne: «dette var ikkje noko for gamalt folk». 22 år etter gjør jeg Kåres ord til mine, dette var ikke noe for (halv)gamle folk.
Alle foto: Torgeir Nes
