Confession
Det måtte jo bli bra. Lille tettpakkede John Dee med 4 band, alle i metalcore, melodiøs hardcore sjangeren. Det skulle heller ikke mer enn 5 minutter ut etter 20:30, da første band opp Confession gikk på, at metalkidsa i front gikk bananas.
Bandet fra samme land som kveldens hovedattraksjon, Australia, spiller veldig likt som Parkway Drive. Tung og melodiøs metalcore/hardcore. Lyden var bra, og en vegg av gitarer og trommer fylte lokalet. Med låter som ”Asthma Attack”, ”Confused/Hopeless” og ”Heartless” fikk de for alvor i gang publikum. Vokalisten virket også happy med at så mange hadde møtt tidlig opp for å overvære dem.
Videre kjørte bandet på med en coverversjon av Limp Bizkit sin ”Break Stuff”. Litt kjip låt å gjøre, når man først skal innlemme en coverlåt på det korte settet. Publikum likte det godt derimot. Confession avsluttet med ”The Long Way Home”, og gjorde en absolutt solid åpning av kvelden. Perfekt oppvarming.
Miss May I
Omtrent kvart over ni var det duket for første ut av de to amerikanske bidragene. Miss May I fra Ohio kom smørblide inn på scenen og tok de fremmøtte med storm. Herregud for en energi! Det som kan høres litt matt ut på plate, var så helvetes mye hardere denne kvelden. Maks trøkk og spilleglede.
Publikum svarte straks med ølkasting, crowdsurfing og circlepits. Folk var allerede godsvette, og det var enda to band igjen som om mulig spiller enda hardere. Trommisen var helt sinnsyk, kule brekk og dobbelbass dundret gjennom John Dee som tordenvær. Med slagere som ”Masses of a Dying Breed”, ”Forgive and Forget”, og ”Relentless Chaos” fikk også fansen det de kom for. Kveldens positive overraskelse. Jævla kult var det. Refrenget på avslutningen ”Masses of a Dying Breed” var nesten alene verdt turen.
The Ghost Inside
Rundt 22:00, etter en rask røykepause var The Ghost Inside neste band opp. Ny øl i hånda, og nye forventinger. Fortsatt høy etter prestasjonen til Miss May I, var det god stemning blant folk i salen.
Med ”Greater Distance” åpnet amerikanerne noe i helvete rett på sak. Hardt, og kompromissløst rett-i-trynet hardcore. Det ble ikke akkurat roligere på ”Overlooked”. Hardt og kjapt. Vokalisten var i storform og malte på med primalskrik etter primalskrik. Flere tunge breakdowns gjorde også at nakken fikk varmet musklene litt til Parkway Drive skule på.
Bandet spilte også en ny låt fra det kommende albumet. Det hørtes definitivt lovende ut, men den var foreløpig navnløs(i hvert fall etter hva undertegnede fikk med seg). De avsluttet med den jævla rå ”Faith or Forgiveness” fra Fury and The Fallen Ones før ”Unspoken” avsluttet settet til The Ghost Innside.
Hardt, brutalt og veldig bra lyd. Men, det var nesten som det ble litt anonymt i fotsporene til den energiske opplevelsen Miss May I leverte.
Parkway Drive
Rundt 23:00 var det omsider det rutinerte livebandet Parkway Drive som skulle slå det siste av energi ut av mellomgulvet til svette og andpustne fremmøtte.
De trasket selvsikre og smilende på scenen til øredøvende skrik og åpnet med det som trolig var ”Unrest”(hadde mer enn nok med å overleve fotograferingen i front). Før singelen ”Boneyards” fra Horizons, tok over. God damn for en låt og fremføring. Publikum gikk apeshit, og bandet fikk John Dee rett under kokepunktet allerede etter andre låt.
Det ble ikke akkurat noe dårligere liv da ”Idols and Anchors” fulgte opp. Faen for noe grusom bra riffing man får i fleisen på starten der. Her gjaldt det helt enkelt å helle i seg halvliteren og ta opp luftgitaren med litt knekk i beina. Lyden var også helt enorm, selv om man befant seg ut mot sidene var det knallgod lyd. Høyt var det også. ”Sleepwalker” med sin herlige melodiøse riffing var også ett høydepunkt. Vokalist Winston McCall var som vanlig i storform, og leverer strålende på sitt enorme register. Til og med de gutturale skrikene blir levert så mørke som man aldri har hørt det før.
Parkway Drive sparte ikke på kruttet, og holdt energinivået opp med de to blytunge ”Deliver Me” og ”Dead Man’s Chest”. Det var ikke mange hoder som ikke nikket i takt her. Herregud så kult det var. Allsangen fylte også John Dee på ”Home Is For The Heartless”, og det var ikke en eneste omtrent som ikke sang med på refrenget.
Når man ikke trodde det kunne bli bedre så kommer søren meg ikke ”Breaking Point”, med sine usannsynlige lynraske innledende gitarsoloer. Her får man kanskje også servert bandets kuleste breakdown etter ca. minuttet. Råtøft.
Som nest siste låt, fikk publikum være med å påvirke litt, og valget falt på ”Smoke 'Em If Ya Got 'Em” fra debutskiva Killing With A Smile. Ganske tøft, og en overraskelse man kanskje ikke hadde forventet. Det var like mange som skrek etter ”Romance Is Dead” som var det mest sannsynlige utfallet.
Etter en liten pause, kom det etterlengtete encore nummret ”Carrion”. En perfekt avslutning på en sinnssvakt heftig konsert. Parkway Drive kom og tok publikum fra start til slutt med sin katalog stappfull av gromme låter som bare skriker etter å bli spilt live. En vegg med gitarer og trommer levnet ikke publikum mye pusterom mellom låtene, og høydepunktene kom på løpende bånd. Gutta fra Australia befester sitt rykte som ett av de beste livebandene innenfor sjangeren.
Foto: Kim Wøien/musikknyheter.no
