Det var ikke før et stykke ut i konserten og en overbevisende fremførelse av blant annet Corduroy at Vedder avslørte at han hadde pådratt seg noe “rusk i halsen” dagen før i Sverige, ved angivelig å “ha kysset en svensk gutt”. Selv var han tydelig nervøs for hvordan dette ville påvirke konserten, men for publikum var det nesten bare merkbart når han snakket til publikum med stadig mer raspete stemme utover i konserten. Han var kanskje ikke fullt så spretten som han vanligvis kan være, og sto nok mer i ro enn han pleier. Sangmessig ga det ikke de store utslagene, selv på låter med stemmen i fokus, som Elderly Woman Behind The Counter In A Small Town - komplett med deltagelse fra publikum.
Og akkurat dette var et nøkkelelement i store deler av konserten, denne tette kontakten mellom band og publikum. Ikke bare fikk de fremmøtte være en stor del av den musikalske opplevelsen på låter som nettopp Elderly Woman, men Vedder tilbragte store deler av instrumentalpartiene på å rusle rundt på sidene av scenen og lese plakatene de fremmøtte hadde hengt opp, kommunisere ordløst med de første radene av publikum, dele ut ting fra scenen og å ta imot og dandere gjenstander og flagg fra hele verden som haglet opp til bandet konserten igjennom.
I et publikum hvor gjennomsnittsalderen nok var 35, tok bandet seg også tid til å hylle de yngre generasjoner fans, og to unge fans, ifølge Vedder på “tilsammen 22 år” fikk en ønskelåt (Smile), tamburiner, munnspill og 5 plekter som takk for fremmøtet. For oss andre var selve konserten en gavepakke av de skjeldne, og allsanget runget gjennom Spektrum under publikumsfavoritter som Even Flow, Daughter/ It's OK og The Fixer. Men selv på noe mer ukjente låter for "hvermansen" som Green Disease, Leatherman og spesielt Red Mosquito, samt gjennom lange jams mellom låtene, gynget hele salen i fryd.
Konserten som besto av hele 29 låter var delt opp i 3 deler, og Del 2 fikk en noe melankolsk start da Vedder etter Inside Job halvkvalt fortalte at han i halv fire-tiden natten før konserten, da han ikke fikk sove fordi han var syk, hadde fått en telefon om at en god venn hadde gått bort. Han fortalte at han ikke snakket med vennen på lange tider, og ba publikum innstendig om å ikke begå samme feil med sine kjære og ende opp med å føle seg slik som han følte seg nå. Deretter spilte de en hjerteskjærende vakker Just Breathe før Vedder fikk en liten pause da gitarist Stone Gossard overtok mikrofonen og vi fikk høre skjeldenheten Mankind (visstnok for første gang i Europa siden Portugal i 1996). At Eddie ikke hadde planer om å ta det med ro lenge fikk vi bevist da han rocket løs med Do The Evolution og man var nesten overrasket over at han hadde stemme igjen etterpå til å fremføre Porch som siste låt i Del 2.
Da bandet atter gikk av scenen begynte en del publikummere å bli bekymret for om det ville bli noen Del 3 da det var tydelig at Vedder ikke hadde det helt godt - men da bandet kom ut på scenen igjen, Vedder med en hånd rundt halsen og en kopp té i den andre, og de hoppet rett ut i Once, var alle bekymringer glemt. Coverlåta Mother (Pink Floyd) ble mottatt med vanvittig jubel fra de 9000 fremmøtte som svarte på spørsmålene i låta med buing, roping og jubel – alt ettersom. Anthemet Alive ble mottatt med om mulig enda høyere jubel og allsang, før bandet fortsatte festen med Neil Young-låta Rockin' In The Free World. Eddie Vedder erklærte at “I feel better now” - avløst av et voldsomt hosteanfall - før bandet avsluttet konserten med Yellow Ledbetter og et utslitt men lykkelig publikum toget ut av Oslo Spektrum.
