Etter to strålende support-sett av de norske banda Blood Command og Wolves Like Us (for et skammelig glissent publikum) var det i går kveld endelig tid for de amerikanske picture
punkerne i Against Me! å ta til scenen på Rockefeller i Oslo. Sist gang bandet spilte i Norge var en strålende konsert for et overraskende tamt publikum på Øyafestivalen i 2010. De skulle egentlig komme tilbake og spille en klubbkonsert senere samme år, men dette ble avlyst etter at bandet brøt med plateselskapet sitt og avlyste alle gjenværende datoer på turnéen. Nå er bandet derimot tilbake for fullt med eget plateselskap, ny trommis i Jay Weinberg og ny turné - og Rockefeller fikk endelig besøket sitt.

Det er ikke bare plateselskap og trommeslager som er endret siden sist; bandet har nå kvinnelig frontfigur etter at vokalist Laura Jane Grace for en stund siden sto frem som transseksuell og på begynnelsen av et kjønnsskifte. Akkurat dette var det nok mange som var spente på hvordan ville fungere i en livesetting, og både Laura og bandet overbeviste stort fra første sekund. Her var det akkurat like mye energi, akkurat like mye trøkk, og akkurat like mye rock'n roll som i "gamle dager"! Laura har tidligere uttalt til bladet Rolling Stone at: "Hvor rå vi enn var tidligere – tenk deg meg, 1.90 høy og i hæler, mens jeg skriker som faen i noens ansikt" - og det var akkurat det vi fikk oppleve på Rockefeller.

Bandet åpnet med den nye låta True Trans Soul Rebel, til stor jubel fra de fremmøtte, før vi fikk høre favoritter som Don't Lose Touch og White People For Peace. Allsangen nådde nye høyder under låta I Was A Teenage Anarchist, og Laura – med punkrockens største smil – virket riktig så fornøyd over å være tilbake i Norge. Resten av bandet gjør ikke så stort nummer av seg på scena, det er Laura som kommuniserer med publikum mens gutta for det meste står på plassene sine og gjør jobben sin, men de har en dynamikk som fungerer veldig bra. Et par ønskelåter fra publikum ble det også plass til, i et sett hvor vi fikk høre alt fra hits som White Crosses fra skiva med samme navn, Dead Friends, og publikumsfavoritten Thrash Unreal (som det ble ropt etter gjentatte ganger før den dukket opp) til Transgender Dysphoria Blues og Americans Abroad .

picture

Et av høydepunktene i løpet av kvelden var låta The Ocean som 5 år etter sin utgivelse har blitt et slags anthem for Lauras forandring. Tekstlinjene "If I could have chosen I would have been born a woman / my mother once told me she would have named me Laura" ble belønnet med både jubel og langvarig applaus fra publikum.

Selv om konserten startet noe avventende fra et publikum som var skuffende få i antall, var det tydelig at de fleste av de fremmøtte var fans, og det var full allsang fra første låt. Etterhvert som både band og fans ble varme i trøya ble det både moshpits og crowdsurfing, som seg hør og bør på en slik konsert. Da hovedsettet nærmet seg slutten med låter som Miami og Pints Of Guinness Make You Strong var det full bevegelse foran scena. Etter en liten pause kom bandet tilbake, Laura sa hun håpet det ikke ville ta like lang tid for bandet å komme tilbake igjen neste gang, og vi fikk et strålende og ganske så langvarig encore med låter som Sink, Florida, Sink og Walking Is Still Honest. Det var et småsvett publikum som ruslet ut i julinatten etter en flott konsert som enda mange fler burde tatt turen til Rockefeller for å se.