Det var ingen enkel oppgave for Bernard Sumner og co å skulle møte disse store forventningene, og under konsertens første halvtime tydet dessverre lite på at de skulle lykkes. Denne første delen var preget av New Orders mest gitardrevne låter, men litt for ofte virket samtlige av musikerne på scenen uengasjerte, og slettes ikke i humør til å rocke. Selv da de fyrte løs en av åttitallets aller mest geniale poplåter, Bizarre Love Triangle, økte ikke energinivået betydelig hverken hos band eller publikum. En ganske slurvete Summer forhastet seg gjennom teksten uten innlevelse eller glede, men heldigvis ble låtas uforglemmelige solo levert med glans.
Da denne bekymringsverdige første halvdelen var over, tok derimot konserten seg kraftig opp. New Order satte kursen stadig lengre ut mot sitt mest elektroniske materiale, og erstattet slapp rock med heseblesende harde beats, medrivende synth og skrikende lysshow. Fra True Faith og utover var det som å se et helt annet band. Publikum i alle aldre så ut til å sette pris på å bli teleportert av gårde til klubb-dansegulvet, og musikerne så også ut til å finne mye større glede i å spille denne typen materiale. Summer la vekk gitaren, og danset isteden rundt på keitete rundt på scenen med mikrofonen i hånden og badet i lys og farger og leverte en fantastisk versjon av Blue Monday som var bedre enn hva noen i publikum hadde turt å håpe på dette stadiet. Den lettede applausen fra publikum var massiv.
Når Temptation litt senere tok en svipptur tilbake til gitarer, så bandet ut til å ri fornøyde på den gode bølgen de nå befant seg på, og endelig fikk vi også se rock med full dedikasjon: i en vellykked oppdatert versjon med lengre gitarsoloer skinte også denne klassikeren, og den overveldende følelsen av å få se gamle mestere fremføre legendarisk materiale var stor.
Denne femsangsrekken med mesterlig utførte perler føltes faktisk så godt at man nesten kunne glemme slappheten som hadde preget litt for mye av konserten tidligere. Men så kom de to ekstranummerne. Det kunne blitt moro å få Joy Divisions Transmission og Love Will Tear Us Apart live helt til slutt, men når de ble spilt i utgaver som var så tamme at man nesten ikke kjente dem igjen, ble skuffelsen for stor. Dette var så uendelig langt unna originalenes råskap at man kan lure på om det ville vært bedre for Ian Curtis' minne om hans tidligere bandmedlemmer styrte unna dette materialet i fremtiden.
Slik endte en sprikende konsert med sterke motpoler dessverre på en lite fredsstillende tone. På sitt beste var New Orders tilbakekomst til Norge en fest, i de svakeste øyeblikkene var den derimot slapp og uengasjert. Dessverre ble det i løpet av kvelden litt for mange av sistnevnte.
Foto: Eskil Olaf Vestre
