- Vi tenker på en fredfull planet, ingenting annet. Vi tenker ikke på noen form for makt, ikke på revolusjon eller krig. Vi ønsker å leve et enkelt liv, et godt liv, og vil løfte hele menneskeheten et hakk.
Uttalelsen tilhører Grateful Dead, et av de mest populære bandene på denne tiden. I ettertid har bandets gitarist Bob Weir sagt:
- Haight-Ashbury var en ghetto av bohemer som ville gjøre alt, og vi gjorde det, og det har aldri skjedd igjen. Ja, det var LSD involvert, men Haight-Ashbury handlet ikke om dop. Vi prøvde ut ting, nye måter å uttrykke oss på. Vi ble mer oppmerksomme på vår egen eksistens.
Musikk som samlende kraft
Etter hvert ble nettopp selvrealiseringen det primære for mange. Det å utforske seg selv ble viktigere enn å videreutvikle den kollektive bevisstheten som var utgangspunktet for bevegelsen. Til slutt ble det for mye. Haight-Ashbury kunne ikke huse alle menneskene. Det oppstod matmangel, hjemløshet og dårlige sanitære forhold, og i oktober 1967 ble hippiekulturen offisielt begravet. I boken Out of the Vinyl Deeps, en samling tekster av den avdøde musikkskribenten i The New Yorker, Ellen Willis, skriver hun om sin reise tilbake til San Francisco et år etter ”Summer of Love”, nærmere bestemt november 1968. I følge Willis er det fortsatt høy aktivitet i byen, men den kulturelle hovedstaden er ikke hva den en gang var.
- Haight-Ashbury er overtatt av pøbler og dophuer, de voksende politiske omveltningene har gjort musikk mindre viktig og media har helt mistet interessen for byens musikkscene, skriver hun blant annet.
Men selv om hippiekulturen ble gravlagt, ble mange av verdiene den etablerte videreført - i og utenfor San Francisco. Flere av dem som oppholdt seg i byen denne sommeren tok ideene og tankene med seg hjem til sine lokalsamfunn. Det var optimisme å spore hos Summer of Love-generasjonen. Forutenom de ideologiske visjonene, er musikken som ble skapt under denne epoken det mest fascinerende. Den samlende kraften, som også har stått seg godt i ettertid, var den musikalske kreativiteten de mange bandene og artistene utviklet i San Francisco og omegn.
- Det er frihet til å skape noen her. Mange musikere har blitt værende og fått fullstendig frihet til å gjøre som de vil. De har skapt sin egen type musikk, sa Janis Joplin, en av artistene som kom i rampelyset i denne perioden, da som vokalist i bandet Big Brother & The Holding Company, til en lokal TV-reporter på spørsmål om essensen av musikkscenen i San Francisco.
Fellesbetegnelsen var ”The San Francisco Sound”. Det dukket opp haugevis av band og artister som ble kategorisert under denne betegnelsen. En enorm positiv energi var til stede. Flere etablerte band fikk sine gjennombrudd, ukjente større oppmerksomhet og nye ble dannet. Bandene utga singler og album, fikk spilletid på radio og muligheter til å spille konserter på større og mindre klubber og festivaler. Men ikke alle er enige i at det virkelig fantes en ”San Francisco Sound”. Kritikerne karakteriserte den som formløs jamming med kvalitetsmangel i låtmaterialet.
- Da jeg flyttet til Bay Area i San Francisco fra London i 1980-årene, oppdaget jeg at musikkscenen på 60-tallet var langt mer mangfoldig enn historien skal ha det til, skriver Alec Palao, som har produsert CD-boksen Love Is The Song We Sing: San Francisco Nuggets 1965-1970, i forordet til utgivelsen fra Rhino i forbindelse med 40-årsjubileet til ”Summer of Love” i 2007.
- Jeg har aldri forstått betegnelsen ”The San Francisco Sound”, påpeker rockejournalist Ben Fong-Torres i innledningen til jubileumsutgivelsen.
- Mulig det bare er meg, men jeg synes det er vanskelig å finne musikalske forbindelser mellom Big Brother & The Holding Companys rå blues, Jefferson Airplanes folk-rock og Country Joe & The Fishs syrevisjoner. Og det er utfordrende å putte The Mystery Trend, The Beau Brummels, Quicksilver Messenger Service og The Charlatans i samme bag, legger han til.
Innflytelsesrik musikkscene
Noen fellesstrekk var det likevel mulig å identifisere i det psykedeliske universet som oppstod i San Francisco på slutten av 60-tallet. I tillegg til det musikalske samholdet og iveren etter å skape noe, var mye av musikken for eksempel preget av lange og improviserte partier, høyere og mer ledende elektrisk bass, kraftigere og større frihet for gitarer, trommer, perkusjon og tangenter. Tekstene var som oftest emosjonelle og poetiske og handlet om kjærlighet, empati og solidaritet, inspirert av artister som Bob Dylan og John Lennon, og av Beatpoeter som Lawrence Ferlinghetti, Allen Ginsberg og Jack Kerouac. Sjangerblandingene var mange.
- Den tolerante og artistiske atmosfæren, som alltid har vært i Bay Area, fostret et vibrerende felleskap som ga næring til jazz, folk, blues og rock ´n´ roll, hevder Palao.
- Utviklingen i San Francisco hadde like stor innflytelse på musikkscenen på 60-tallet som The Beatles og Bod Dylan hadde, både kreativt og forretningsmessig, mener Fong-Torres.
Det var for eksempel i San Francisco at band og artister opparbeidet seg ordentlige kontrakter med plateselskap og spillesteder. Det var her lysshow ble en viktig del av konsertscenen og plakater utviklet seg fra streite omslag til mer psykedeliske varianter og større vektlegging av kunstneriske elementer. San Francisco var fødestedet til den første frie radiostasjonen for rock ´n´ roll og musikkmagasinet Rolling Stone. Byen arrangerte gratiskonserter utendørs og historiens første rockefestival, Monterey Pop Festival, i juni 1967. Monterey samlet rundt 200 000 publikummere over de dagene festivalen pågikk. Band og artister spilte gratis og ga pengene til veldedighet. Det var her Jimi Hendrix fikk sitt gjennombrudd for USA-publikummet og Otis Redding blant hvite amerikanere. Til festivalen kom også blant annet Janis Joplin, The Animals og The Who. Låta San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair) ble skrevet av John Phillips fra The Mamas & The Papas og fremført av Scott McKenzie for å promotere festivalen.
Men ”Summer of Love” assosieres verken med Hendrix, Redding eller Joplin. Andre band og artister er tettere koblet til epoken. En glimrende samling er tilgjengelig i nevnte Love Is The Song We Sing: San Francisco Nuggets 1965-1970. Fire CD-er med band og artister som preget bevegelsen, som ble talerør for hippienes samhold og visjoner, som ble lyden av San Francisco. I tillegg til allerede nevnte Grateful Dead (tidligere The Warlocks), Jefferson Airplane (tidligere The Great! Society, etter hvert Jefferson Starship), Big Brother & The Holding Company, Quicksilver Messenger Service, Country Joe and the Fish, The Beau Brummels og The Charlatans, kan man nevne Santana, Sly & The Family Stone, Moby Grape, Blue Cheer, Steve Miller Band, Youngbloods og Kozmic Blues Band.Ser man utover Haight-Ashbury finner man flere eksempler på at San Francisco og områdene rundt er, og alltid har vært, et mekka for musikk og preget musikkhistorien innen ulike sjangre. Et raskt søk på band fra San Francisco på Wikipedia nevner for eksempel Creedence Clearwater Revival, The Chocolate Watch Band, Count Five, Dead Kennedys, Testament, Exodus, Faith No More, Green Day, Machine Head, Rancid, The Brian Jonestown Massacre og Chris Isaak m.fl. Og legger man godviljen til kan man inkludere Metallica, som riktignok ble dannet i Los Angeles, men som flyttet til San Francisco før innspillingen av debutalbumet Kill ´Em All på begynnelsen av 80-tallet. Dessuten The Ace of Cups som ble dannet i 1967 og regnes som et av historiens første rockeband med bare kvinnelige medlemmer.
Ny lyd av San Francisco
Et San Francisco-band som har gjort seg bemerket de tre siste årene, er Girls. Bandet mottok strålende kritikker av debutplata, Album (2009), blant annet 8/10 her på Musikknyheter.no. Om oppfølgeren, Father, Son, Holy Ghost (2011), skrev Musikknyheter.no at "Girls med låtskriveren Christopher Owens i front har laget en plate spekket med referanser til pop/rock-historien, som strekker seg fra Beach Boys og lekker vestkystrock, via Pink Floyd-prog til tung bluesrock", og ga albumet 9/10. En viss Cisco-holdning var også merkbar hos bandet da Musikknyheter.no møtte Owens og Chet White i forbindelse med Girls sin opptreden på Øya-festivalen i Oslo sommeren 2010.
- Selv har jeg sansen for band som ikke er fastlåst, men som kan bytte ut bandmedlemmer og sjonglere mellom å være ti medlemmer på scenen eller kanskje bare tre, sa White og fortalte at i starten av bandets karriere så handlet det veldig mye om dop:
- Men etter den intense turneringen de siste månedene har vi roet oss en god del. Vi ble svindlet skikkelig i London da. Jeg liker uansett ikke å gå rundt i en by som London og være stein, men jeg vil gjerne kunne røyke litt for å koble ut innimellom.
Tidligere i sommer offentliggjorde dessverre Owens at han slutter i Girls, men at han (heldigvis) vil fortsette å skrive låter og spille inn musikk.
Selv om mye er endret i San Francisco 45 år etter Haigt-Ashbury, har ikke aktivitetsnivået blitt mindre. Duften av ”Summer of Love” henger fortsatt igjen. Barna og barnebarna av hippegenerasjonen har blitt voksne, startet sine egne band, spiller sin egen ”San Francisco Sound”. Ikke så politisk, men fremdeles med den musikalske kvaliteten som kjennetegn. I takt med USAs utfordringer innen- og utenriks, ser det ut til at kulturen har fått et ekstra oppsving. Vi snakker ikke om noen ny ”Summer Of Love”, men mange av bandene i San Francisco og områdene rundt henter tydelig inspirasjon fra 60-tallet, det arrangeres fortsatt gratiskonserter i Golden Gate Park, og det dukker opp nye spillesteder og skrives om musikk og kulturelle og sosiale uttrykk i byen.
- Alle ser ut til å ha det moro i San Francisco for tiden. Det meste skjer i mindre lokaler som The Hemlock, Knockout, Thee Parkside, Bottom of the Hill og Brick & Mortar. Noen ganger er det også fete ting som skjer på et varelager eller galleri. Mange av bandene kjenner hverandre og det popper opp nye band hele tiden. Det er spennende, sier Jeff Lewis fra The Spyrals til Musikknyheter.no.
The Spyrals er et av bandene i den voksende undergrunnen i San Francisco som har latt seg inspirere av byens tidligere historie. Trioen spiller psykedelisk rock ´n´ roll med dype bassganger og lange gitarintroer og midtpartier. Bandet ble formet i 2009 og har i løpet av sin korte levetid rukket å gi ut et par EP-er, vinylsingler og et album. Debutalbumet ble spilt inn live i studio i 2011 og The Spyrals hadde som mål å fange stemningen fra liveopptredener. De ville skape en reise fra start til mål hvor hver sang kunne fungere separat, men også i det totale bildet. De lar seg inspirere av 60-tallet, ja, men er også klar over at de tilhørere en annen generasjon.
- Det var mer dop, ansiktsmaling, perler og fri kjærlighet på 60-tallet. Vi spiller de samme instrumentene, men dette er en helt annen tid. Å spille rock ´n´ roll er en protest i seg selv. Det handler om å være et fritt individ og uttrykke seg. Det var også det som inspirerte band og artister på 60-tallet, så den ambisjonen er kanskje lik i dag, sier Lewis.
Politisk er The Spyrals derimot ikke:
- Musikk må være underholdning. Hvis vi vil ha politikk, så kan vi slå på TV-en eller søke på internett.
Men:
- Musikk er selvsagt viktig på mange ulike felt. Det kan være samlende når folk kommer sammen på et sted og digger en opptreden. Musikkindustrien er veldig annerledes nå enn tidligere. Vi er bare et rock ´n´ roll-band, men vår type rock er ikke mainstream lenger. Det er for det meste fabrikkert pop som er det, så vi har ikke de fordelene som band før hadde. På den annen side har vi mer kontroll over musikken vår, og er mer selvhjulpen. Det kan skape en positiv energi, mener Lewis.
Den samme innstillingen holder liv i Nectarine Pie, et annet talentfullt band fra San Francisco-området, som foreløpig bare har utgitt et par syvtommere.
- San Francisco er et fantastisk sted for musikk. Det har det alltid vært. Vi holder egentlig til i Oakland ettersom som husleia er billigere der og vi kan alle bo og øve i huset vårt, sier Nathan Tyrone i Nectarine Pie til Musikknyheter.no.
Tyrone mener at selv om mye har skjedd siden 60-tallet, så er enkelte ting fortsatt likt.
- Musikken fra 60-tallet lever videre. Det vil den alltid gjøre. Grunnarbeidet som ble gjort da, og tidligere for den saks skyld, er fortsatt synlig i dag. Band låner og bruker låtstrukturer fra den tiden for eksempel. Det samme gjelder mote og image. Rock ´n´ roll er her for å bli.
Utgangspunktet for band i dag er derimot annerledes, mener Tyrone:
- Musikken på 60-tallet var utrolig populær. Flere band ble spilt på radio og TV, medieoppmerksomheten var stor og musikken hadde stor innflytelse på samfunnet. Våre låter blir nesten ikke spilt på radio, band får lite publisitet og platesalget er lavt.
Og:
- Det politiske blir det mindre og mindre av i dagens musikk. Folk er mer opptatt av musikk enn ord i dag, tror han.
Musikk kan ikke redde verden
Frontfigur Mark Tester i Burnt Ones, også et San Francisco-band det er verd å notere seg, er enig med Lewis og Tyrone i at mye spennende skjer i byen for tiden.
- Det er masse på gang i California generelt for øyeblikket. San Francisco er fantastisk og det ser ut til at mange band har blitt inspirert av den konstante aktiviteten fra, og etter hvert større oppmerksomhet rundt, band som blant annet Thee Oh Sees, Sic Alps og Ty Segall (sistnevnte spiller for øvrig på The Crossroad Club i Oslo onsdag 8. august under Øyanatt), sier Tester til Musikknyheter.no og nevner flere interessante band og artister som den siste tiden har dukket opp rundt San Francisco og Oakland:
- The Mallard, Grass Widow, Blasted Canyons, Cool Ghouls, Warm Soda, Poor Sons og CCR Headcleaner er veldig gode band som musikkelskere i Norge bør sjekke ut. I tillegg er det mange engasjerte og spennende labels i byen og over hele California som jobber for å promotere musikk.
Tross positive trekk, ser Burnt Ones-frontmannen også utfordringer i takt med samfunnsendringer.
- San Francisco og Oakland har, som flere andre musikkbyer, opplevd at mange glimrende konsertsteder har blitt borte. Bare de siste årene har vi mistet The Eagle Tavern, en strålende rock ´n´ roll-bar for homofile som alltid arrangerte fantastiske giggs, Engine Works, som er det beste gjør-det-selv-stedet jeg har spilt på, og The Fuzzplex, et veldig entusiastisk og morsomt sted i Oakland.
Tester har de ti siste årene turnert og spilt i ulike band. Burnt Ones har bare eksistert i litt over to år. Debutalbumet Black Teeth & Golden Tongues kom i 2010 og en ny utgivelse er planlagt i løpet av året. Han tror større hyppighet er viktig for dagens musikere.
- Som industri hangler heldigvis musikkbransjen. Det ligger mer makt hos musikerne nå. Oppmerksomheten til band og artister er derimot mer kortvarig og lyttere omfavner spesifikke album for en kortere periode før de går videre til noe nytt. Da jeg var yngre kunne jeg lytte til det samme albumet av et bestemt band helt til de kom ut med et nytt, uansett hvor lang tid det tok. Nå er det mer slik at hvis band ikke har gitt ut noe i løpet av et år, så er jeg ferdig med det. Jeg tror det er bra fordi det får musikere til å jobbe hardere, sier han.
Musikeren legger til at han ofte møter mennesker som har en forestilling om at musikklivet i San Francisco er som på 60-tallet.
- Mange har et romantisk forhold til det som skjedde da. Flere tror at alle som lager musikk i San Francisco henger ut sammen og er bestevenner. Det stemmer til en viss grad, men jeg tror det har mer å gjøre ved at byen er forholdsvis liten og full av folk som ønsker å skape noe. Så når folk kommer sammen skjer det ting ganske fort. Det er alltid gode konserter å gå på, og kule festivaler som for eksempel Total Trash Fest og Burger Records' annual Burger Boogaloo.
Selv er han ikke så opptatt av det som skjedde i byen i 60-årene:
- Jeg kan egentlig ikke si så mye om det, naturligvis fordi jeg ikke levde da. Jeg vektlegger heller ikke politiske aspekter som musiker. Om enkelte politiske temaer har jeg sterke meninger, men jeg er ikke interessert i å være en talsperson for noen av dem. Kanskje er det tiltaksløst av meg, men det er ikke nødvendigvis hva jeg ønsker å oppnå gjennom musikken, sier han og legger til:
- Det som gjør en låt politisk har dessuten endret seg. I 60-årene var det mer konkret hva låtene handlet om, og man tok et tydeligere standpunkt ut i fra hvilke artister man likte. Det var også diskusjoner om menneskerettigheter og en masse dritt som foregikk rundt omkring i landet. For første gang var heller ikke musikere redde for å si noe, ta standpunkt.
På den annen side:
- Så kan man jo lure på hvor mange av disse folka fra 60-tallet, som lagde protestsanger, som egentlig hadde integritet og ikke bare skrev låter fordi det var det som var greia, sier Tester som heller ikke tror musikk kan redde verden:
- En idealist vil si at musikk kan det. At du skal gi fred en sjanse, drikk en Coca Cola og smil. Men jeg tror det er et veldig privilegert syn på hvordan ting fungerer. Jeg kan for eksempel ha verdens verste dag og få opp humøret ved å lytte til spesielle låter eller album, men hvis du drar til et ´fucked up´ land og spiller din favorittlåt av The Beatles til, la oss si, dette landets diktator, så vil han antakelig ikke bry seg en døyt. Det samme gjelder dersom en gjeng musikere for eksempel skulle dra til det fattigste landet i verden og fortelle alle der at de måtte skjerpe seg og leve slik som oss i den vestlige verden.
- Når det er sagt, så kan musikk ha potensial til å forandre, til å redde og til å være svært kraftfull, dersom man har et åpent sinn og ser på musikk som mer enn en hobby eller bare noe man har på i bakgrunnen, avslutter han.
Foto Burnt Ones, omslag: Matthew Melton.
Kilder:
www.wikipedia.org.
www.pbs.org/wgbh/amex/love/sfeature/oracle.html
”Love Is the Song We Sing: San Francisco Nuggets 1965-1970”, Rhino Records 2007.
” Out of the Vinyl Deeps: Ellen Willis on Rock Music”, University Of Minnesota Press 2011.
Hør The Spyrals her
Hør Nectarine Pie her
Hør Burnt Ones her
Glimrende rock ´n´ roll-blogg om San Francisco
